Reisemagazinet

Filippinene får ikke så mye oppmerksomhet som reisemål og det er relativt få nordmenn som besøker landet.  Sammenlignet med for eksempel Thailand er turiststrømmen fra Norge helt minimal.  Dette har sikkert flere årsaker, men uansett skulle Filippinene ha et stort potensiale som turistmål for vestlige turister.  Øyriket har vel så mange attraksjoner som Thailand og er et av Asias aller enkleste land å reise rundt i.  Prisnivået er meget behagelig (kanskje marginalt dyrere enn Thailand og Indonesia) og med engelsk som offisielt språk (sammen med filippinsk) er det lett å orientere seg og kommunisere med filippinerne.

White Beach på Boracay

Landet består totalt av 7107 øyer og ikke overraskende finnes det fine strender mange steder.  Den mest kjente “paradisøya” er Boracay, en liten øy som ligger i nærheten av det geografiske midtpunktet på Filippinene.  Mer presist ligger den rett utenfor kysten av øya Panay i regionen Visayas, omtrent 315 kilometer sør for hovedstaden Manila.  Etter min mening er Boracay helt i verdensklasse når det gjelder vakre strender, langt foran noe man kan finne på Phuket i Thailand eller Bali i Indonesia, for eksempel.

Fin farge på både vann og strand på White Beach

Boracay er en relativt liten øy, ganske lang og smal med et areal på rundt 10 kvadratkilometer.  Vestkysten domineres av White Beach, en ca 4 kilometer lang strand hvor det meste av turistindustrien er konsentrert.  Det skal mye til å bli skuffet over White Beach, for den er akkurat slik de fleste forestiller seg sydhavsparadiset - hvit sand, palmetrær og blått hav så langt øyet kan se.

Bulabog Beach er langt roligere enn White Beach.

Boracay er imidlertid mer enn bare White Beach.  Det finnes mindre strender rundt hele øya.  På østsiden av Boracay, bare ca. 1 kilometer fra White Beach, ligger for eksempel Bulabog Beach.  Den er ikke like fin som White Beach, men betydelig roligere og for de fleste er den dessuten sikkert mer enn bra nok.  Området er imidlertid mest populært for vindsurfing og lignende aktiviteter.

Puka Beach helt nord på Boracay

Dersom man blir lei av å bade og ligge på stranda er det veldig mye annet man kan fordrive tiden med.  En av de irriterende tingene ved Boracay er selgerne på White Beach som skal prakke på deg forskjellige aktiviteter.  På den annen side er aktivitetene meget lett tilgjengelige dersom man er interessert.  Jeg vil anbefale en seiltur med Paraw (en dobbel utrigger) rundt Boracay, med innlagt snorkling.  Ellers er det et utall av jenter som tilbyr massasje nærmest døgnet rundt (ca. 50 norske kroner for en time).  Andre ting er rene “sportsaktiviteter” som dykking (man kan selvsagt ta dykkersertifikat), kjøring med vannscooter, parasailing, kitesurfing, vindsurfing og lignende.  Generelt er alt dette relativt billig, men sørg for å prute på forhånd.

Willy’s Rock utenfor White Beach

Boracay har sikkert minst hundre restauranter, særlig konsentrert ved “strandpromenaden” langs White Beach.  Variasjonen i mattilbudet er enorm med alle slags restauranter fra filippinsk, thai, kinesisk, meksikansk, arabisk, indisk, amerikansk og nesten hva man måtte ønske.  Mange av restaurantene har uteservering på selve stranda.  Etter en hard dag med bading og soling vil nok mange finne det behagelig å spasere langs strandpromenaden og velge og vrake i all den gode maten.  Boracay er ikke akkurat noen shopping-destinasjon, men omtrent midt på White Beach har man D’Mall, en gate med diverse suvenirbutikker, klesbutikker og diverse dagligvarer.

Seiltur med Paraw er en behagelig måte å reise rundt Boracay

Klimaet deler turistsesongen inn i høysesong og lavsesong.  Høysesongen er desember-mai hvor været er mer stabilt og det er lite regn.  Regntiden i perioden juni-november sammenfaller med den norske sommerferien, men det er imidlertid ingen grunn til å la seg skremme fra å besøke Boracay på denne tiden av året.  Fordelen er lavere priser, færre andre turister og normalt er ikke regnet noe stort problem.  Det er gjerne konsentrert i korte men kraftige regnskurer, selv om man kan være uheldig å oppleve dårlig vær flere dager på rad.

Strandpromenaden på White Beach

Det finnes hundrevis av hoteller på Boracay og å finne et ledig rom er aldri noe problem unntatt muligens i den absolutte høysesongen rundt jul og påske.  Da skyter forøvrig prisene i været.  I lavsesongen kan man finne et akseptabelt hotellrom til rundt 100 kr natten, mens for 3-400 kroner kan man bo ganske luksuriøst i nærheten av White Beach.  Bortsett fra i høysesongen har det snaut noen hensikt å bestille hotell på forhånd.  Hotellene ligger meget tett, så ved ankomst til Boracay er det lett å spasere rundt, inspisere hotellene og velge og vrake.

På D’Mall finner man alt man trenger på Boracay

Gitt at man har kommet til Manila, er det relativt enkelt å komme videre til Boracay.  Det absolutt mest behagelige er å ta fly.  Billigflyselskapet Cebu Pacific har masse avganger Manila-Caticlan hver dag, med priser fra rundt et par hundre norske kroner.  Fra flyplassen i Caticlan kan man enten ta en “tricycle” (en moped med en sidevogn) til havna eller spasere de 3-400 meterne.  Derfra går det båter i skytteltrafikk  til Boracay (overfarten tar ca. 15 minutter).  Båthavnen på Boracay er helt sør på øya så for å komme seg til White Beach må man ta en ny “tricycle” derfra.  Det er også mulig å komme seg til Caticlan fra Manila ved en kombinasjon av ferjer og busser.  Dette tar imidlertid minst 12 timer og så billig som det er å fly med Cebu Pacific, så vil besparelsen være marginal.

Solnedgang på White Beach

Manila er sjelden med i flyselskapenes store kampanjer, men for å finne en billig flybillett bør man søke på Finn, Kayak eller lignende tjenester.  Det kan imidlertid være penger å spare på å fly enten til Bangkok, Kuala Lumpur eller Singapore og ta et av de asiatiske billigflyselskapene (AirAsia, Tiger Airways og Cebu Pacific) videre derfra.

Giant’s Causeway er et meget spesielt område på nordøstkysten av Nord-Irland.  Her finnes det tusenvis av heksagonale (sekskantede) basaltsøyler som er så perfekte at man kunne sverget på at de er laget av mennesker.  Utrolig nok er det hele imidlertid et naturfenomen som skyldes vulkansk aktivitet for rundt 60 millioner år siden.  Søylene ble dannet da lavaen ble avkjølt.  Hvorfor avkjølingen førte til at søylene ble nesten perfekt sekskantede er rimelig komplisert, men har sammenheng med et fenomen som kalles Benard-Marangoni konveksjon.

Den nord-irske kysten ved Giant’s Causeway

Uansett, det er ikke overraskende at det knytter seg en rekke myter til et sted som Giant’s Causeway.  I en av mytene bygde den irske kjempen Finn MacCool en bro (”causeway”) over til Skottland for å slåss mot sin skotske konkurrent Benandonner.  Da han kom frem oppdaget han at den sovende skotten var mye større enn ham, så han flyktet tilbake til Irland.  Benandonner kom løpende etter over broen, men kona til Finn MacCool kledde ham ut i babytøy og advarte den skotske kjempen mot å vekke babyen. Benandonner ble livredd da han så hvor stor ungen var, og tenkte at faren nødvendigvis måtte være enorm.  Dermed flyktet han tilbake til Skottland og ødela broen på veien slik at bare begynnelsen står igjen.

Utsikt fra klippekanten

I dag er naturlig nok Giant’s Causeway en av Nord-Irlands største turistattraksjoner.   Selv om det kan være en del turister der i høysesongen på sommeren er området såpass stort at det ikke er noe problem.  Det er gratis inngang til Giant’s Causeway, men det koster en del å parkere dersom man kommer med egen bil.  For tiden finnes det bare et midlertidig ”Visitor Centre” etter at det gamle brant ned for noen år siden.  Et nytt senter skal imidlertid etter planen stå ferdig i 2011.  Fra senteret og parkeringsplassen er det ca. 1 km å spasere ned til selve basaltsøylene, men det går en shuttlebuss hvert 15 minutt for de som ikke ønsker å gå.

Heksagonale basaltsøyler nede ved sjøen

Et godt alternativ til å følge den asfalterte veien direkte ned til causewayen er å ta en omvei på en sti langs klippekanten.  Derfra får man flott utsikt over steinformasjonene og etter et par kilometer kommer man til Port na Spaniagh hvor det spanske krigsskipet Girona sank i 1588 med nesten 1300 omkomne.  Vraket ligger imidlertid på havets bunn så det er ikke synlig, men det har blitt hentet ut flotte skatter etter at det ble oppdaget i 1967.

Klippekanten er full av heksagonale basaltsøyler

Stien fortsetter forøvrig i mange mil helt til Ballycastle og kan gi fantastiske naturopplevelser med utsikt langs kysten for de som er glad i vandreturer.  En grei dagstur er de første 16 kilometerne fra Giant’s Causeway til Carrick-a-Rede.  Man kommer da forbi blant annet ruinene av Dunseverick Castle og får med seg den mest naturskjønne delen av stien.  For å komme til basaltsøylene går det imidlertid en trapp, ”Shepherd’s steps”, ned til en annen sti som fører helt frem.

Ikke så rart at denne strukturen kalles for “orgelpipene”..

Det er aller enklest å besøke Giant’s Causeway med egen bil, men det går fint an bruke offentlig transport til å besøke stedet på en dagstur fra Derry (Londonderry) eller Belfast.  Verken tog- eller bussforbindelsene er imidlertid imponerende gode (spesielt utenfor sommeren), så det kan være nyttig å planlegge litt på forhånd.  Hos Translink er det en glimrende reiseplanlegger for all offentlig transport i Nord-Irland (og Irland) som kan være til stor nytte i så henseende.

..og her er gigantens øye.

Nord-Irland står ikke på billigflykartet, så for å komme til Giant’s Causeway fra Norge er det typisk enklest og billigst å fly med Ryanair til Dublin og ta tog/buss videre derfra.  Reisetiden er rundt 5-6 timer med offentlig transport, så Giant’s Causeway egner seg ikke som dagstur fra Dublin.  Da anbefales det heller å ta en overnatting i Derry eller eventuelt Belfast, begge interessante byer.

Den 29. mars 1974 holdt en gruppe kinesiske bønder på en kollektivfarm litt utenfor byen Xian på med å grave en brønn, da de plutselig støtte mot noe hardt.  Ved en ren tilfeldighet var et av de viktigste arkeologiske funn noensinne et faktum.  Bøndene hadde nemlig funnet den underjordiske Terrakottahæren til Kinas første keiser Qin Shi Huang.

Terrakottahæren i Xian (Pit 1)

Qin Shi Huang levde fra 259-210 f. Kr og var den første som forente det meste av Kina til ett rike.  Han var åpenbart opptatt av å planlegge fremover i tid, for allerede som 13-åring gav han ordre om byggingen av Terrakottahæren som skulle vokte graven hans.  I følge enkelte estimater skal over 700 000 mann ha vært involvert i konstruksjonen av figurene, men dette er omdiskutert.  Uansett, det er ingen tvil om at dette må ha vært en enormt omfattende arbeidsoppgave.

Flere terrakottakrigere

Terrakottahæren består av minst 8000 soldater, 130 vogner og 520 hester, alt i naturlig størrelse, og alle sammen forskjellige med sine egne karakteristiske kjennetegn.  Figurene ble plassert på et betonggulv fem meter under bakkenivå og dekket med tømmer, planter og jord.  For å sikre seg mot gravrøvere ble mange av soldatene utstyrt med armbrøst som utløste seg automatisk!

..og enda flere

I dag er Terrakottahæren en av Kinas aller største turistattraksjoner.  Inngangsbilletten koster 90 RMB.  De utgravde Terrakottakrigerne finnes i tre forskjellige “pits” som utenfra ser ut som store hangarer.  For å få litt historisk bakgrunn kan det være lurt å begynne med 360 graders kinoen og deretter besøke Pit 3, Pit 2 og Pit 1 (den største) helt til slutt.  Litt synd er det at man ikke selv kan spasere rundt nede fordypningen blant Terrakottakrigerne, men må nøye seg med å beundre dem fra siden.  Et imponerende syn er det imidlertid uansett.

Alle terrakottafigurene er forskjellige med sine egne karakteristiske kjennetegn.

Keiseren selv er gravlagt et par kilometer bak Terrakottahæren.  Graven er imidlertid ikke gravd ut så fortellingene om fantastiske skatter på innsiden er foreløpig mest spekulasjoner.  I dag fremstår graven som en 76 meter høy jordpyramide hvor man kan klatre opp og nyte utsikten.

Terrakottahester med kjerre

Den enkleste måten å besøke Terrakottahæren er å bestille en dagstur fra Xian.  Alle hoteller i Xian kan booke dagsturer til Terrakottahæren.  Disse er ganske rimelige (typisk rundt 300 RMB) og inneholder som regel også besøk til Qin Shi Huangs grav og Huaqing Hot Springs.  Prisen inkluderer transport, lunsj, inngangsbilletter og guide (hvis man skulle ønske det).  Ulempen med disse turene er at samtlige kjører innom forskjellige slags suvenirbutikker.   Det er selvsagt også mulig å reise dit på egenhånd med vanlig rutebuss. For å komme seg fra Xian til Terrakottahæren kan man ta buss 306, 914 eller 915 fra togstasjonen og gå av på siste stopp.  Turen tar ca. 1 time.

Utenfor museet

De fleste turister ankommer Kina enten i Beijing eller Shanghai.  Den enkleste måten å komme seg videre derfra til Xian er ved å ta fly.  Flytiden er ca. to timer (Beijing) og 2 ½ time (Shanghai) og billetten koster typisk rundt 600-1200 RMB (billigst fra Beijing).  Se denne nettsiden for oversikt over flypriser.

Utsikt fra toppen av den første keiserens grav

Tog er selvsagt også en mulighet.  Tidligere i år ble det åpnet en ny toglinje for høyhastighetstog (350 km/t) mellom Xian og Zhengzhou.  Imidlertid er det foreløpig ingen direkte høyhastighetsforbindelse til Beijing eller Shanghai.  Så hvis man vil reise til Xian med lyntog må man bytte tog i Zhengzhou (og kjøpe billetten videre der, siden man i Kina kun kan kjøpe billetter med avgang fra den stasjonen man befinner seg på).  I praksis kan det derfor være enklere å ta et vanlig tog.  Det går for eksempel et nattog fra Beijing West 2124 hver kveld som ankommer Xian 0825 dagen etterpå.  Prisen er fra 149 RMB (hard seat) til 417 RMB (soft sleeper).  Fra Shanghai går det et nattog 1958 som ankommer Xian 0949 med priser fra 181 til 511 RMB.  Se ellers denne nettsiden for togtider og priser.

Sicilia er på mange måter en veldig særegen del av Italia.  Øya er meget fruktbar og har en strategisk beliggenhet ved Middelhavet som har gjort den meget ettertraktet gjennom historien. Rundt 750 f. Kr begynte grekerne å kolonisere øya og det ble dannet en rekke bystater.  Syracus var den største kolonien og fikk etterhvert kontroll over det meste av Sicilia.

Concordia-tempelet

Under Peloponneserkrigen 431-404 f. Kr. gikk Aten til angrep på øya, men ble slått tilbake etter at Syracus allierte seg med Sparta.  Senere kom Syracus i krig med Karthago (i dagens Tunisia) som hadde opprettet noen kolonier på vestsiden av Sicila.  Dette ble kalt punerkrigene.  Under den første punerkrigen kom romerne Sicilia til hjelp slik at øya ble en romersk provins.  Karthagerne gav seg imidlertid ikke og prøvde å gjenerobre Sicilia under den andre punerkrigen.   Denne krigen er nok mest kjent for kartageren Hannibals felttog over alpene for å angripe Roma fra nord, men den romerske krigsmaskinen ble til slutt for sterk.

Rett utenfor Concordia-tempelet

Med en slik bakgrunn er det ikke unaturlig at det finnes mange fortidsminner fra de forskjellige kulturene som har vært på Sicilia.  Spesielt finnes det en overflod av greske ruiner fra de gamle greske koloniene på øya.  Her skal jeg se nærmere på et av de mest kjente stedene, Tempeldalen (eller Templenes dal - på italiensk “Valle dei templi”) nær byen Agrigento på vestkysten av Sicilia.

Hera-tempelet

Grekerne kalte byen for Akragas og i perioden 600-500 f. Kr. ble det konstruert minst 21 templer på et hellig område sør for byen. Templene var bosted for de greske gudene og ikke et sted for tilbedelse.  Akragas var så heldige å klare å holde seg utenfor Peloponneserkrigen mot Aten, men nøytraliteten deres var ikke nok til å unngå at kartagerne tok over byen i 406 f. Kr.  I punerkrigene ble byen stygt skadd men endte selvsagt til slutt opp under romersk styre.

Hera-tempelet

I dag ligger den moderne byen Agrigento på en bakketopp med det arkeologisk området Tempeldalen rett nedenfor. Tempeldalen er en tydelig påminnelse om Sicilias greske fortid og et veldig interessant sted å vandre rundt, selv om templene er i varierende grad av ruin.  Ikke overraskende er det en av Sicilias største turistattraksjoner og det arkeologiske området står selvsagt på UNESCOs Verdensarvliste.

Utsikt over Tempeldalen fra Hera-tempelet.

Hvorfor stedet kalles for en “dal” er imidlertid litt uklart for meg, da samtlige templer faktisk ligger langs en åsrygg.  Uansett, det arkeologiske området til gamle Akragas er ganske stort og mye er ennå ikke gravd ut.  Det blir faktisk flere kilometer å gå dersom man skal få med seg de viktigste ruinene.

Tempeldalen er et fargerikt syn om våren

Det arkeologiske området deles i to av en bilvei og det er på den østlige siden at vi finner de best bevarte templene.  Man kommer først til er Herakles-tempelet (kalt Herkules i romersk mytologi) som er det eldste tempelet på området og skal ha vært et av de mest imponerende i den greske sivilisasjonen.  Det skiller seg fra de andre ved å ha 15 søyler langs sidekanten mens de andre bare har 13 søyler.  Dessverre er det bare 8 søyler som står oppreist i dag.

Ruinene av Herakles-tempelet

Videre østover kommer man til det meget godt bevarte Concordia-tempelet, et av de mest imponerende fortidsminnene fra den gamle greske siviliasjonen.  Grunnen til at  det er så godt bevart er sannsynligvis at det faktisk fungerte som kristen kirke i middelalderen.  Helt øst ligger Hera-tempelet (Juno) som også er i relativt god stand selv om ikke alle søylene står oppreist her heller.

Søylefragmenter fra Herakles-tempelet

På den andre siden av veien er templene generelt i dårligere stand, men det er uansett verd å ta en tur innom.  Zevs-tempelet er det største greske tempelet som noensinne er bygget, så det er trist at det nå ligger fullstendig i ruiner.  Ufattelig nok hentet man stein fra tempelet under byggingen av den nærliggende byen Porto Empedocle.  Uansett, tempelet skal ha blitt bygget til ære for Zevs etter seieren over kartagerne i den første punerkrigen.  Det er også svært lite som står igjen av Castor og Pollux-tempelet, men de gjenværende søylene er blitt et slags symbol for moderne Agrigento og finnes på utallige suvenirer på hele Sicilia.

Dessverre ikke mye som står igjen av Zevs-tempelet.

I forbindelse med Tempeldalen finnes også et arkeologisk museum som gir mer informasjon om utgravningene og livet i de gamle greske koloniene.  Inngangsbilletten til Tempeldalen koster 8 Euro eller 10 Euro for en kombinasjonsbillett med museet.

Castor og Pollux-tempelet - symbolet på Agrigento

Det åpenbart beste og billigste alternativet for å komme seg til Sicilia fra Norge er å ta Ryanair fra Torp til Trapani, helt nordvest på øya.  Til tross for få ukentlige avganger er det normalt ikke noe problem å skaffe seg en billig flybillett.  Deretter er det lett å komme seg til Agrigento fra andre steder på Sicilia. Fra Trapani går det tre daglige busser (3t 40 min, 11.20 Euro) og fra Palermo er det masse daglige bussavganger (to timer - 8.10 Euro en vei), i tillegg til at det går tog (2t 13 min - 7.90 Euro).

Afrika har med sitt unike dyreliv og varierte landskap muligheter for mange forskjellige typer safari.  De mest populære safaristedene finner vi i Øst-Afrika (først og fremst Kenya og Tanzania) og sørlige Afrika (Zambia, Namibia, Botswana, Zimbabwe, Sør-Afrika og Swaziland).  Her skal jeg se på et av de lettest tilgjengelige og faktisk også billigste stedene å oppleve Afrikas dyreliv, nemlig Krugerparken (Kruger National Park) i Sør-Afrika.

Giraffer i Krugerparken

Krugerparken ligger helt øst i Sør-Afrika og grenser mot Mosambik.  Det tar ca. 4-5 timer å kjøre dit fra Johannesburg eller Pretoria.  Parken er oppkalt etter Paul Kruger, president i den tidligere boerrepublikken Transvaal (senere en del av Sør-Afrika) som i 1898 opprettet Sabie Game Reserve (en liten del av den nåværende Krugerparken) som et beskyttet jaktområde.

En bavian og en impala ser seg rundt

Oberst James Stevenson-Hamilton ble den første oppsynsmann for parken i 1902 og er mannen vi kan takke for at Krugerparken eksisterer den dag i dag.  Stevenson-Hamilton var opptatt av konservering av natur og dyreliv, noe som generelt var av liten interesse på den tiden.  Etter å ha fått fjernet alle svarte som bodde i parkområdet og bekjempet krypskyting, klarte han å få innlemmet nye områder i parken, slik at Kruger National Park endelig kunne åpnes i 1927.

Sjakalen er åpenbart i hundefamilien

I dag dekker Krugerparken et område på hele 18989 kvadratkilometer og inneholder et enormt mangfold av dyreliv, blant annet 1500 løver, 1000 leoparder, 5000 neshorn, 9000 giraffer, 25000 bøfler, 32000 sebraer og 11500 elefanter.  Trodde du at elefanten var utrydningstruet i Sør-Afrika?  Situasjonen er faktisk motsatt,  Elefantbestanden i Krugerparken er for stor til å være bærekraftig.  En afrikansk elefant spiser 100-200 kilo med planter hver dag, noe som gjør stor skade på hele økosystemet i Krugerparken, slik man har sett seg nødt til å fatte et kontroversielt vedtak om å redusere populasjonen ved avliving.

Krugerparken sliter med overskudd av elefanter

Det er mange måter å oppleve Krugerparken på.  Det mest naturlige er kanskje å kjøre med egen bil.  Parken har nemlig et godt utbygget veinett, hvor “hovedveiene” faktisk er asfaltert.  En ulempe med å kjøre på egenhånd er imidlertid at man ikke er like flink til å få øye på dyr som en erfaren ranger og kan komme til å overse mye interessant.  Så selv om man har egen bil kan det faktisk være lurt å også melde seg på en av de mange “game drives”  som arrangeres, spesielt tidlig på morgenen og på kvelden.  Dette kan reserveres på en av de mange campene eller inngangene.

Sebraer er ganske vanlige i Krugerparken

Dersom man ikke har egen bil, så finnes det mange operatører som arrangerer relativt rimelige turer til Krugerparken.  De fleste av selskapene har nokså like opplegg og prisen er typisk av størrelsesorden 800-1200 NOK pr. dag, noe som inkluderer all mat, overnatting, transport, safari, guide, inngangspenger osv.  Typisk kan man hentes og leveres i Johannesburg, Pretoria eller Nelspruit.  På kjøreturen mot Krugerparken stopper de fleste turene også ved Blyde River Canyon og “Three Rondavels” i Drakensberg Escarpment, et dramatisk fjellområde i overgangen mellom bushen og høysletten som Johannesburg og Pretoria ligger på.

Nærkontakt med bøffel - dyret som dreper flest mennesker i Afrika

Med egen bil kan man bo utenfor Krugerparken og besøke den på dagsturer, men det vil nok gi de fleste en langt større opplevelse å overnatte inne i selve parken.  Det finnes tolv såkalte “rest camps” i Krugerparken, hvor man bor i telt, hytter eller “rondaveler”.  En “rest camp” er et avgjerdet område, nesten som en liten by, med butikker, restauranter, minibanker og alt man kunne ha behov for, samtidig som de passer fint inn i landskapet. Her kan man dessuten bestille “bush walks” (spaserturer med ranger) og “game drives” (kjøreturer med ranger).  I tillegg har Krugerparken flere “bushveld camps”, som er mer primitive enn “rest camps” (ingen butikker etc), men sannsynligvis gir desto større villmarksfølelse.  Nettstedet til South African National Parks har prisliste for overnatting og safarier, samt mye annen nyttig informasjon.

En hyene i farta

Jeg vil på det sterkeste anbefale å melde seg på minst en “bush walk”, slik at ikke alle dyreopplevelser blir fra bilvinduet.  Man føler seg utrolig mye nærmere naturen når man er ute og spaserer og vet at en løve kan ligge bak nærmeste busk.  Det skal imidlertid ikke legges skjul på at man kommer til å se mindre dyreliv på en slik gåtur enn på en kjøretur, men når man først ser noe så vil det være langt mer spennende.

Vortesvin

Krugerparken er Sør-Afrikas mest populære turistattraksjon så man kan ikke regne med å være helt alene der, men siden parken er så stor vil de færreste oppleve de andre gjestene som noe problem.  Selv om parken har en million besøkende hvert år, er det ikke noe problem å få en skikkelig “villmarksfølelse” der.

Typisk landskap i Krugerparken

Krugerparken er en helårsdestinasjon og hver årstid har sine fordeler og ulemper.  På vinteren (juni-august) er det vanligvis veldig tørt med lite blader på trærne.  Normalt sies dette å være den mest gunstige perioden for flest mulig dyreopplevelser.  Imidlertid har jeg vært i Krugerparken både vinter og sommer, med det resultatet at jeg så langt flere dyr om sommeren, så dette er slett ikke noen generell regel.

Nærkontakt med løve

På vinteren er man nesten garantert skyfri himmel og 25 grader på dagtid, men etter at solen går ned rundt 1700 faller temperaturen fort ned til ca. 5 grader og det blir riktig så kjølig.  Om sommeren er dagene lengre og temperaturen kan fort bli opp mot 35-40 grader, og man risikerer ubehagelig høye temperaturer ved leggetid på kvelden.  Til gjengjeld er selve naturen mye vakrere siden det er grønt og frodig overalt (forutsatt at ikke regnet har slått feil).  Det kan imidlertid være fare for regn (men som regel ikke langvarig), en mulighet man nesten kan se bort fra om vinteren.  Om sommeren er det også større sjanser for å bites av malariamygg, noe man ikke trenger å bekymre seg for i nevneverdig grad på vinteren.

Klare til å formere seg?

Det er lagt ut masse amatørvideoer fra Krugerparken på YouTube, slik at man lett kan se hva man har i vente.  Det er imidlertid lite som slår denne videoen (NB! Det ser forferdelig ut, men det ender faktisk bra til slutt.)  Man skal imidlertid ha utrolig flaks for å oppleve noe sånt.  Forøvrig er det satt opp flere webcameraer i parken, slik at man kan følge dyrelivet direkte fra hjemme-pc’en.

Vulkaner kan ha en voldsom ødeleggende kraft, men så lenge man unngår utbrudd er de svært spennende å observere på nært hold.  Jeg har tidligere skrevet om vulkanene Gunung Bromo og Kawah Ijen i Indonesia, men man trenger ikke reise så langt som til Asia for å oppleve en ekte vulkan på nært hold.

Vesuv sett fra Napoligulfen (foto fra Wikipedia)

Den eneste aktive vulkanen på det europeiske fastlandet (alle andre ligger på øyer) er Vesuv i Italia, nærmere bestemt utenfor storbyen Napoli i regionen Campania.  Med sin nærhet til et tettbefolket område er den veldig lett tilgjengelig for turister.

Stien opp til kraterkanten på Vesuv. Somma-kalderaen i bakgrunnen.

Vesuv har hatt et tredvetalls utbrudd i historisk tid med det mest kjente i år 79 som blant annet begravde de romerske byene Pompeii og Herculaneum.  (Disse er i dag delvis utgravd og er blitt store turistattraksjoner som gir et fantastisk innblikk i livet i Romerriket.  Jeg kommer tilbake senere med reportasjer om disse ruinbyene.)   Siste utbrudd var i 1944 og etter det har det vært en meget stille periode.  Det er slett ikke utenkelig at Vesuv kan våkne til liv igjen og et større utbrudd kan i så fall bli katastrofalt, gitt at flere millioner mennesker bor i umiddelbar nærhet av vulkanen.

Utsikt over Napoli fra kraterkanten på Vesuv

For veldig lenge siden stod det et mye høyere fjell ved navn Monte Somma der hvor Vesuv i dag befinner seg.  Etter et utbrudd for 17-18000 år siden ble det imidlertid dannet en kaldera som nåværende Vesuv senere har vokst opp i.   Man kan i dag se restene av Somma-kalderaen som en åsrygg som omslutter deler av det nåværende krateret.  Vesuv har i dag en høyde på 1281 meter med kalderaens høyeste punkt på 1149 meter.

Oppe på kraterkanten på Vesuv

Det er svært enkelt å besøke Vesuv på en dagstur fra Pompeii eller Herculaneum.  Fra Pompeii går det en rekke busser om dagen opp til parkeringsplassen rett under krateret i Parco Nazionale del Vesuvio.  Turen tar ca. en time og koster 8.60 Euro tur/retur.  Man kan selvsagt også kjøre opp dit med egen bil.   Fra parkeringsplassen er det en relativt grei spasertur på 20-30 minutter opp til selve kraterkanten.  Inngangen til krateret koster 6.50 Euro.  I følge skilt ved inngangen er man nødt til å gå med guide rundt krateret, men jeg så ikke snurten av noen obligatorisk guide, så i praksis kan man fint spasere rundt på egenhånd.

Utsikt ned i krateret til Vesuv

Sammenlignet med for eksempel Gunung Bromo og Kawah Ijen så er det ikke så veldig mye liv i krateret til Vesuv.  Det ryker litt men man kjenner ingen svovellukt.  Uansett så er krateret interessant å se med mange flotte farger.  I nasjonalparken rundt finnes det dessuten en rekke vandrestier av forskjellig lengde for de som ønsker å se mer av området enn bare krateret.  Området har faktisk både et rikt dyre- og planteliv. Ellers passer det fint å kombinere en dagstur til Vesuv med et besøk i Pompeii eller Herculaneum, de romerske byene som ble begravd av utbruddet i år 79.

..og enda mer krater

For å komme til Vesuv fra Norge er det sannsynligvis billigst å enten fly med Ryanair eller Norwegian til Roma.  Derfra kan man enten ta toget ned til Napoli eller kjøre med leiebil.  Med det nye høyhastighetstoget tar turen fra Roma til Napoli faktisk bare 1 time og 10 minutter, men til gjengjeld er det ganske dyrt (44 Euro).  Et langt rimeligere alternativ er regionaltoget som bare koster 10.50 Euro og med sine 2 timer og 35 minutter ikke tar så veldig mye lenger tid.

Amerika hadde en rekke høyt utviklede kulturer lenge før kontinentet ble “oppdaget” av europeerne.  Mayaene og inkaene er nok de mest kjente i dag da disse har etterlatt seg fantastiske ruinbyer som Tikal (i dagens Guatemala) og Machu Picchu (i dagens Peru).  Her skal vi se nærmere på Teotihuacan, en sivilisasjon som eksisterte i perioden 300 f. Kr til 700 e. Kr.  Like utenfor dagens Mexico City har de etterlatt seg ruinene av en hel by som blant annet inneholder to av verdens største pyramider.

Utsikt fra Månepyramiden mot de dødes aveny og Solpyramiden

Man vet lite om opphavet til Teotihuacan-kulturen, men den sies å ha nådd sitt høydepunkt rundt år 450 da den hadde innflytelse over store deler av dagens Mexico og Mellom-Amerika.  På den tiden hadde Teotihuacan minst 150 000 innbyggere og byen spredde seg over 30 kvadratkilometer.  Kulturen var svært avansert med egne systemer for utnyttelse av regnvann, avløp, kunst og håndverk, markeder, boligområder, templer og palasser.

De dødes aveny med Månepyramiden i enden

Religionen til Teotihuacan-kulturen inneholdt en rekke guder, blant annet regnguden Tlaloc, vanngudinnen Chalchiuhtlicue og den fjærkledde slangen Quetzalcoatl.   Gudene kunne imidlertid ikke hindre at hele kulturen gikk under en eller annen gang rundt år 700.  Årsaken til undergangen er ikke kjent, men det finnes flere teorier, blant annet omfattende tørke, invasjon av andre grupper eller intern maktkamp.

Selve Quetzalcoatl

Rundt 500 år senere ble Teotihuacan gjenoppdaget av Aztekerne.  Disse ble så imponert av alle byggverkene at de gav den navnet Teotihuacan som kan oversettes med “Gudenes fødested” (eller omtrent noe sånt).  Aztekerne flyttet imidlertid ikke inn i den forlatte byen men brukte den som et pilgrimssted.  Navnene på alle bygningene i Teotihuacan stammer forøvrig fra Aztekerne.  Det er ingen som vet hva de opprinnelig ble kalt.

Månepyramiden sett fra toppen av Solpyramiden

Uansett hva grunnen til Teotihuacans undergang er, så kan man ikke ta fra dem at de laget noen imponerende byggverk som fremdeles er i rimelig god stand nærmere to tusen år senere. Teotihuacan domineres av de to store pyramidene: Solpyramiden og Månepyramiden, men det er også mye annet interessant å se.  Man får dessuten lov til å gå rundt på egenhånd de fleste steder på området, så her er det mye å oppleve.

Solpyramiden sett nedenfra

Etter å ha gått gjennom hovedinngangen kommer man rett til “De dødes aveny”.  Denne brede veien går ca 2 kilometer nordover mot Månepyramiden og på hver side ligger det ruiner av gamle templer og palasser for Teotihuacans elite.

De dødes aveny og Månepyramiden

Ved å gå videre ca 1 kilometer nordover langs avenyen kommer man til Solpyramiden på høyre side. Solpyramiden er den største i Teotihuacan og den tredje største i verden (målt etter volum - de to største Cholulapyramiden og Kheopspyramiden).  Det er i sannhet et imponenerende byggverk og for de fleste besøkende er det obligatorisk å klatre opp på toppen for å nyte utsikten over hele Teotihuacan.  Ingen vet hva formålet med pyramiden var, men det har sannsynligvis vært religiøse grunner for å bygge den.  Denne teorien fikk ytterligere støtte i 1971 da arkeologene oppdaget en tunnel under pyramiden som ledet til en hule med religiøse gjenstander rett under sentrum av pyramiden.  En teori går ut på at solen ble tilbedt i denne grotten og at de opprinnelige innbyggerne mente at selve livet hadde oppstått der.  Vanlige turister har imidlertid ikke adgang til verken tunnellen eller grotten.

Månepyramiden sett nedenfra

I enden av avenyen står Månepyramiden som bare er litt mindre enn Solpyramiden.  Legg merke til Måneplazaen, den åpne plassen med et alter i midten og omringet av en rekke plattformer.  Man tror at alteret ble brukt til religiøs dans under seremonier.  Utgravninger under selve pyramiden har funnet diverse menneskeskjeletter og en del andre artifakter, noe som viser at det finnes flere graver der under.  I likhet med Solpyramiden kan man klatre opp på Månepyramiden for å se på utsikten.

Månepyramiden (venstre) og Solpyramiden (høyre) i det fjerne

Mange turister nøyer seg med å klatre opp og ned på pyramidene, men det finnes mye annet interessant i Teotihuacan hvis man bare har øynene med seg.  Rett ved hovedinngangen ligger et større kompleks som kalles for citadellet.  Angivelig skal det ha vært bosted for Teotihuacans leder.  Mest interessant er imidlertid Quetzalcoatls tempel inne i citadellet.  Det er ikke så veldig stort, men er dekorert med noen flotte figurer av den godeste Quetzalcoatl selv.

Citadellet

Mange av de andre strukturene kan også være av interesse.  Dersom man er ordentlig interessert bør man skaffe seg en god guidebok til Teotihuacan før man begynner å gå rundt.  Et alternativ er selvsagt også å få seg en guide til ruinene.  Området inneholder dessuten et museum med mange utgravde gjenstander samt masse info om Teotihuacan.  Inngangsbilletten til Teotihuacan koster 51 pesos og inkluderer også adgang til museet.

Dekorasjoner av Quetzalcoatl og Tlaloc på Quetzalcoatls tempel

Det er mest naturlig å besøke Teotihuacan på en dagstur fra Mexico City, selv om det også er mulig å bo i den nærliggende byen San Juan Teotihuacan.  Fra busstasjonen Terminal Central del Norte i Mexico City går det busser til Teotihuacan hvert kvarter (33 pesos) dersom man ønsker å reise på egen hånd.  Det finnes selvsagt også en rekke selskaper som arrangerer guidede turer (typisk rundt 400 pesos), dersom man foretrekker dette.  Et hvilket som helst reisebyrå i Mexico City og mange hoteller kan ordne med booking av slike turer.

Gibraltar er vel neppe et sted man bør bygge hele ferien sin rundt, men som eneste europeiske koloni er det et såpass merkverdig område at hvis man har muligheten bør man absolutt ta seg en tur innom.

En berbermakal tar livet med ro og nyter utsikten over Gibraltar

Som de fleste vet er Gibraltar et såkalt “britisk oversjøisk territorium“, strategisk plassert ved Gibraltarstredet som forbinder Atlanterhavet og Middelhavet.  Stredet er ganske smalt akkurat her og fra Gibraltar ser man lett over til det afrikanske kontinentet.

Flyplassen i Gibraltar med “The Rock” i bakgrunnen.

Hvordan kan det ha seg at dette lille området tilhører Storbritannia istedenfor Spania, slik som ville vært geografisk naturlig?  Gibraltar har en lang og spennende historie, men det avgjørende for Gibraltars nåværende status var et sjøslag i 1704 hvor en felles britisk og nederlandsk krigsflåte tok kontroll over territoriet.  Spania har flere ganger prøvd å vinne tilbake Gibraltar uten å lykkes, noe som innbyggerne synes å være fornøyde med.  I en folkeavstemning i 1967 ble det i hvert fall klart flertall for å fortsette under britisk overherredømme.

Grand Casemates Square i sentrum av byen

Mange tror at innbyggerne i Gibraltar i all hovedsak er av britisk avstamning, men dette er faktisk feil.  Gibraltar er faktisk en skikkelig smeltedigel med rundt 27% etniske briter, 26% spanjoler, 19% italienere, 11% portugisere og mange andre minoriteter.  Det offisielle språket er selvsagt engelsk, men man vil høre minst like mye spansk når man går rundt i gatene.

Guvernørboligen “The Convent”

Hele Gibraltar domineres av klippen “The Rock of Gibraltar” med selve byen nedenfor.  Totalt har Gibraltar rundt 30 000 innbyggere, så det er ikke veldig store forhold.  Selve byen har da hovedsakelig også kun et fåtall gater, med gågaten Main Street som den viktigste.  Når man spaserer rundt i sentrum kan man få en litt merkelig følelse av at enkelte ting “ikke helt hører hjemme her”, med de britiske kjedebutikkene (Marks and Spencer, Topshop etc) og pubene.  Men, det har uansett en slags sjarm.  Gibraltar er dessuten full av “duty free” butikker, noe som sikkert bidrar betydelig med å trekke turister til området.  Den lokale valutaen er Gibraltar pund som har nøyaktig samme verdi som britiske pund (som også aksepteres).

“Main street” i Gibraltar

Det mest interessante i Gibraltar er imidlertid en tur opp på “The Rock”.  Dersom man ikke vil spasere, går det en gondolbane (8 pund t/r) helt til toppen.  I tillegg til den flotte utsikten er klippen interessant som det eneste stedet i Europa hvor det lever aper i vill tilstand.  De er godt vant med mennesker, men man bør være forsiktig dersom man tar frem noe spiselig som man ikke har lyst til å dele.  Berbermakakene er forøvrig spesielle ved at de ikke har noen hale.

Utsikt fra toppen av “The Rock of Gibraltar

Oppe på toppen av The Rock finner vi også Saint Michael’s Cave, en stor naturlig kalksteinsgrotte med flotte stalaktitter.  Under andre verdenskrig ble den benyttet som bombesikkert sykehus og nå for tiden settes det av og til opp konserter der inne.  Hulen er oppkalt etter erkeengelen Mikael som skal ha vist seg i en lignende hule i Italia (forøvrig samme engel som gav ordre om byggingen av Mont-Saint-Michel).

Ingen mangel på aper på toppen av “The Rock”.

En annen turistattraksjon i Gibraltar er ruinene av det gamle maurerslottet “Moorish castle“.  Slottets tårn, “Tower of homage” skal være det høyeste tårnet fra Spanias muslimske periode og er lett synlig fra det meste av byen.  Litt over slottet finner man også “Upper Galleries” eller “The Great Siege Tunnels“, et stort tunnelsystem som ble gravd ut under en langvarig fransk/spansk beleiring i perioden 1779-82 for å kunne plassere de britiske kanonene trygt inne i fjellet. På den østlige side av klippen finnes det flere strender, men man reiser vel strengt tatt neppe her på badeferie og strendene er heller ikke i absolutt verdensklasse.

“The rock” sett sørfra

Hvis man ikke ankommer med fly eller båt, så vil man krysse grensen til Gibraltar ved den spanske byen La Linea og enten spasere eller kjøre over flyplassens rullebane før man kommer inn i selve sentrum. Den spanske diktatoren Franco stengte grensen til Gibraltar i 1969 for å vise sin misnøye med at området ikke ville slutte seg til Spania, men den ble åpnet igjen i 1985 og i dag er grensepasseringen kun en formalitet.

Maurerslottet “Moorish castle” (foto fra Wikipedia)

Det er relativt få hoteller og derfor ganske dyrt å bo i selve Gibraltar, så det kan lønne seg å besøke byen på dagstur fra Spania.  Dersom man ikke holder til langs Costa del Sol, men ønsker å bo i nærheten av Gibraltar så er Algeciras et godt alternativ.  Denne havnebyen har hyppige ferjeforbindelser til Marokko og er derfor blitt et transittsted for marokkanere som reiser mellom hjemlandet og Europa.  På grunn av dette har byen en overflod av ekstremt billige hoteller og er sannsynligvis en av de billigste byene i Europa å overnatte i.  Et rom med eget bad får man enkelt til 10-15 euro, men standarden vil da ikke være veldig høy.  Det går buss hver halvtime fra Algeciras til La Linea, hvor man altså kan spasere over grensen.

Inne i St. Michael’s cave (foto fra Wikipedia)

For å komme til Gibraltar fra Norge er det antagelig billigst å fly til Malaga, enten med Ryanair fra Torp eller Haugesund eller med Norwegian fra en rekke steder i Norge.  For å komme til Gibraltar fra Malaga kan man ta buss til Algeciras (2 ½ time - se her for rutetabell) og lokalbuss videre derfra.  Det er også teoretisk mulig å ta tog til Algeciras, men dette tar nærmere 5 timer og er ikke å anbefale.  Aller enklest er det selvsagt å ta seg frem med leiebil.

Den lille portugisiske byen Sintra ligger definitivt nær verdenstoppen i antall severdigheter pr. innbygger.  Til tross for bare ca. 33000 innbyggere finnes det nok attraksjoner i byen til å holde turister beskjeftiget i mange dager.  Sintra ligger rett utenfor Lisboa og for besøkende bør det være obligatorisk med en eller flere turer til Sintra.  Byen står selvsagt på Unescos verdensarvliste.  Jeg skal i denne artikkelen se på noen av de viktigste attraksjonene i Sintra.

Palacio da Pena

De forskjellige bydelene i Sintra ligger litt spredd utover, slik at man kan få inntrykk av at byen faktisk er mindre enn den egentlig er.  Det er gamlebyen Sintra-Vila som er av størst interesse for turister, og denne ligger i kort gangavstand fra togstasjonen.

Palacio Nacional de Sintra sett fra Castelo dos Mouros

Dersom man spaserer den korte veien fra togstasjonen i retning gamlebyen, vil man etter kort tid få øye på et merkelig bygg med to svære koniske strukturer på taket.  Dette er  Palacio Nacional de Sintra (Sintra Nasjonalpalass) med sine karakteristiske skorsteiner.  Slottet ble opprinnelig bygget av maurerne i perioden hvor mesteparten av dagens Portugal og Spania var under muslimsk styre.  Etter “La Reconquista” (Gjenerobringen, dvs. utdrivelsen av muslimene fra Europa) ble slottet betydelig utvidet og redekorert i forskjellige omganger, slik at det i dag fremstår som en blanding av mange forskjellige stilarter. Noen av høydepunktene er svanerommet hvor taket er dekorert med svaner og det arabiske rommet med flotte håndmalte fliser.  Billetten til palasset koster 5 Euro og man får lov til å spasere rundt på egenhånd.

Palacio Nacional da Pena sett fra Parque da Pena

Nasjonalpalasset er imidlertid langt fra det eneste palasset i Sintra og faktisk heller ikke det mest interessante.  Fra sentrum av Sintra kan man se det Disneyaktige Palacio Nacional da Pena (Pena Nasjonalpalass) liggende oppe på en bakketopp.  Slottet er bare litt over 150 år gammelt (ferdigstilt i 1854) og var et prosjekt startet av Kong Ferdinand II som ønsket å bygge en sommerresidens for den portugisiske kongefamilien.  Ferdinand var opprinnelig tysker og han engasjerte derfor en tysk arkitekt for å tegne slottet i romantisk stil med innslag av mange andre stilarter.

Andehus i Parque da Pena

Palasset ble benyttet av kongefamilien frem til revolusjonen i 1910 hvor Portugal ble republikk og kongen flyktet fra landet.  Kort tid etterpå ble palasset erklært som nasjonalmonument og gjort om til museum.  Rommene er beholdt slik de var da kongefamilien flyktet.  Det er nok utseendet utenfra som er mest spennende med palasset, men det er uansett verd å ta seg en tur inn.

Svarte svaner i Parque da Pena

Slottet ligger inne i Parque da Pena (Pena-parken) så man er nødt til å betale for inngang til parken hvis man vil besøke palasset.   En kombinasjonsbillett (Pena-palasset og Pena-parken) er imidlertid god valuta for pengene til 8 Euro, mens billett kun til parken koster 5 Euro.  Parque da Pena er forøvrig et flott rekreasjonsområde med mye interessant å se på, så det er ikke noe problem å spasere rundt der i flere timer.  Den skogkledde parken ligger i ganske kupert terreng med mye spesiell vegetasjon.  Det finnes dessuten en rekke små innsjøer og minst en av disse er bebodd av svarte svaner.

Castelo dos Mouros med Palacio da Pena i bakgrunnen

På en annen bakketopp litt nedenfor Pena-palasset ligger ruinene av Castelo dos Mauros, den gamle maurerborgen.  Den ble bygget av maurerne, sannsynligvis for ca. tusen år siden.  Norge spiller faktisk en viktig rolle i borgens eldre historie.  I 1109 kom nemlig Sigurd Jorsalfar og en gjeng norske korsfarere på vei til Jeruslam forbi.  De anmodet borgens innbyggere om å la seg omvende til kristendommen, men da muslimene ikke var videre begeistret for den ideen, hadde ikke Sigurd noe annet valg enn å drepe alle sammen.

Borgmuren på Castelo dos Mouros

Borgen mistet senere sin militære betydning på 1700-tallet etter at mesteparten av befolkningen hadde bosatt seg nede i det som i dag er gamlebyen til Sintra.  På tiden til Ferdinand II hadde borgen fullstendig forfalt.  Heldigvis nøyde han seg ikke med bare å bygge Pena-palasset, men han renoverte også borgruinene med nye vegger og tårn.  Til tross for renovasjonen fremstår borgen i dag først og fremst som en ruin, men det er uansett en flott opplevelse å spasere rundt på borgmuren med fantastisk utsikt over Sintra.  Inngangsbilletten koster 3.50 Euro.

Palasset i Quinta da Regaleira

Til tross for flotte slott, parker og borger så er høydepunktet i Sintra etter min mening først og fremst Quinta da Regaleira.  Har du noen gang drømt om å utforske en labyrint med hemmelige inn- og utganger?  Det gjorde tydeligvis António Augusto Carvalho Monteiro, mannen som fikk bygget Quinta da Regaleira.  Han var en eksentrisk millionær og da han kjøpte eiendommen ønsket han å konstruere noe helt spesielt med masse symbolikk i tråd med hans interesser.  Til å hjelpe seg engasjerte han den italienske arkitekten Luigi Manini og på begynnelsen av 1900-tallet fikk man dermed bygget dette gåtefulle området.

Tårn i parken ved Quinta da Regaleira.  Finnes det noen hemmelige rom?

Det første man ser er det flotte palasset hvor man kan komme inn og gå rundt.  Mer interessant er imidlertid selve hagen med en haug gåtefulle byggverk: en kirke, noen tårn, fontener, broer, brønner og underjordiske labyrintiske grotter.  Man får et kart over området når man kjøper billett, men det er antagelig enda morsommere å gå rundt på egenhånd og se hva man kan oppdage.  En god begynnelse er å spasere ned trappen i den ene brønnen og se hvor man til slutt kommer ut.   Nettverket av labyrinter og grotter er større enn man skulle tro og er rett og slett utrolig spennende å utforske.  I tillegg er det så nydelig “dekorert” overalt at man virkelig kan føle seg hensatt til en slags magisk eventyrverden.

Inn i det ukjente - ned i brønnen i Quinta da Regaleira

Andre severdigheter i Sintra er Monserrate Park, noen kilometer fra gamlebyen, også med et fint palass.  Litt lenger vekk ligger dessuten Convento dos Capuchos, et gammelt kloster.

Quinta da Regaleiras eventyrverden

Sintra egner seg perfekt for en dagstur fra Lisboa. Det går lokaltog fra Lisboa hvert kvarter og turen tar ca. 45 minutter.  Dersom man skal rekke å få med seg alt i Sintra trenger man imidlertid flere dagsturer. I Sintra går det buss fra togstasjonen og opp til Palacio da Pena og maurerborgen, dersom man ikke ønsker å spasere.  Sintra Nasjonalpalass ligger som nevnt midt i gamlebyen og Quinta da Regaleira er bare en kort spasertur fra sentrum.

Den lille kirken i Quinta da Regaleira - hold utkikk etter hemmelige tunneler…

Selv om det er fullt mulig å bo i Sintra, er det kanskje mest naturlig å basere seg i Lisboa og besøke Sintra på dagsturer.  Av en eller annen grunn står imidlertid ikke Lisboa på billigfly-kartet ennå, noe som nesten er merkelig med alt den har å by på.  Det nærmeste man kommer med billigfly er Ryanair til Madrid eller Norwegian til Faro, og i begge tilfeller er man ganske langt unna.  Søk på Finn, Kayak eller lignende for å finne de billigste flybillettene, men ikke forvent kjempetilbud.

Hva gjør man dersom man tilfeldigvis har en haug med bein, knokler og menneskelige skjeletter liggende?  Jo, hvorfor ikke lage kunst ut av det?  Det tenkte i hvert fall den tsjekkiske treskjæreren František Rint da han i 1870 fikk i oppdrag å rydde opp i beinhaugen under Allehelgenskirken i Kutna Hora.

Beinkirken i Kutna Hora - Triveligere blir det ikke…

Grunnen til at det hadde hopet seg opp med bein og knokler var at en abbed fra et cistercienserkloster i Kutna Hora hadde vært på tur til Jerusalem i 1278.  Derfra tok han med seg en håndfull hellig jord som han strødde ut over kirkegården til klosteret.  Dette førte til en voldsom økning av kirkegårdens popularitet og folk kom gjerne langveis fra for å begrave sine døde i den hellige jorden.

Flere dekorasjoner i beinkirken.

Rundt 1400 ble det bygget en gotisk kirke på kirkegården og kjelleren ble innredet som ossiarium (knokkelrom).  I 1870 ble det altså besluttet å rydde opp i beinhaugene og František Rint satte i gang med sitt makabre prosjekt.  Man må nesten se det selv for å tro det.  Blant annet lagde han en enorm lysekrone og våpenskjoldet til Schwarzenberg-familien av knokler.  Angivelig skal lysekronen inneholde minst en av hver knokkel som finnes i det menneskelige skjelettet.  Totalt skal det være beinrester fra rundt 40000 mennesker i knokkelkirken.  Inngangsbilletten koster 50 CZK (ca. 15 NOK).

En slik lysekrone er det nok mange som kunne tenke seg i stua.

Selv om beinkirken naturlig nok er hovedattraksjonen, så er Kutna Hora i tillegg en trivelig liten by og under alle omstendigheter vel verd et besøk.  På 1400-tallet var byen faktisk blant Europas mest velstående, først og fremst  pga. de store inntektene som sølvgruvene under byen genererte.  Dette førte til stor bygging av kirker og palasser og i en periode fra 1400 var Kutna Hora faktisk kongelig residens.  Som en følge av dette står byen på Unescos verdensarvliste.

Våpenskjoldet til Schwarzenberg-familien.

De viktigste attraksjonene etter knokkelkirken er for eksempel St. Barbara kirken som regnes som en av de fineste gotiske kirkene i Europa og det italienske hoffet fra 1200-tallet, byens eldste hus og tidligere kongebolig.  Sølvgruvene var somt nevnt hovedårsaken til at byen vokste seg så rik i perioden 1300-1600 og i Hradek gruvemuseet kan man få en tur ned i de nedlagte gruvegangene under byen.

Og slik ser beinkirken ut utenfra.

Det er lett å besøke Kutna Hora som en dagstur fra Praha, enten med tog eller buss.  Toget stopper i utkanten av Kutna Hora, rett i nærheten av beinkirken, så dette er sannsynligvis det mest praktiske.  Deretter kan man enkelt spasere eller ta lokalbuss inn til sentrum.  Både Wizzair og Norwegian flyr til Praha, så det skulle være relativt kurant å finne en billig flybillett.