Reisetips for Kina (Del 3)

Den siste artikkelen med reisetips for Kina tar for seg litt forskjellige temaer. Jeg ser først på hvordan man skaffer seg et bra og billig hotell. Deretter kommer jeg inn på det som kan bli et av høydepunktene på Kinaturen, nemlig den kinesiske maten. Til slutt skriver jeg litt om de mange shoppingmulighetene som finnes i Kina.

Hovedgaten i gamlebyen i Tunxi

Overnatting
Kinesiske overnattingssteder kommer i alle former og prisklasser. I de store byene som Beijing og Shanghai finnes både vestlige og kinesiske luksushoteller med skyhøye priser. Har man råd, så blir man neppe skuffet over standarden. Ved å senke kravene litt kan man imidlertid spare betydelige beløp men allikevel bo meget bra. Kinesiske 3-4 stjerners hoteller kan fåes for 3-400 kroner, kanskje enda billigere litt avhengig av by og beliggenhet. Disse har typisk store rom med to dobbeltsenger og alle fasiliteter. Enda billigere er kinesiske 2-stjerners hoteller, som regel rundt 200 kroner (igjen avhengig av by og beliggenhet). Også her kan man regne med veldig store rom med to dobbeltsenger, men gjerne litt dårligere standard og ofte nokså nedslitt. Hotell uten stjerner kan man gjerne få for under hundrelappen, men der kan det være lurt å be om å få se rommet først.
Oppdatering januar 2016: Den kinesiske valutaen har styrket seg enormt i forhold til den norske kronen etter at denne artikkelen ble skrevet. Man bør derfor legge til 30-40% på alle prisene som er oppgitt i norske kroner for å få et riktigere bilde.

Typisk kinesisk tre-stjerners hotellrom

De kinesiske kjedene Hanting Inn og Motel 168 er gode alternativer i 3-stjerners klassen. Prisen er typisk 2-300 kroner, litt avhengig av rommet og hotellets beliggenhet. Særlig førstnevnte har jeg gode erfaringer med: Alltid rent og pent og med gratis wifi.

Litt på siden av de normale hotellene har man såkalte backpackerhostel, hvor klientellet først og fremst er vestlige backpackere. Disse liker at omgivelsene er som i hjemlandet, med vestlig mat og andre vestlige turister man kan drikke og henge sammen med. Mange vil intuitivt ha aversjon mot å bo på et slikt sted når man først er i Kina, men det kan faktisk ha sine fordeler. Folk på et stramt budsjett kan bo på sovesal for ned i 30 kroner natten, men mange av hostellene har også helt vanlige enkelt- og dobbeltrom av grei standard til rimelige priser (100-200 kroner). Og selv om man er omringet av vestlige backpackere på hostellet, så står man jo fritt til å velge om man vil ha noe med dem å gjøre.

Den største praktiske fordelen med backpackerhostellene er imidlertid at de ansatte i resepsjonen nesten alltid vil kunne snakke bra engelsk. Dermed kan de svare på spørsmål og gi praktiske råd og hjelp om reising og sightseeing etc. De fleste hostellene arrangerer også dagsturer til forskjellige attraksjoner. Disse er ofte billigere enn tilsvarende turer fra dyrere hoteller og med en guide som faktisk snakker engelsk.

Privat rom på kinesisk backpackerhostel

Det er sjelden nødvendig å forhåndsbestille hotell når man reiser rundt i Kina. Etter fem turer til Kina har jeg selv aldri opplevd å komme til et kinesisk hotell som har vært fullt. (NB! Dette gjelder antagelig ikke under kinesisk nyttår, mai-ferien og oktober-ferien). Dersom man vil bestille hotell på forhånd, lønner det seg å bruke kinesiske nettsteder (de har nettsider på engelsk). For det første har disse mye bedre utvalg av hoteller enn de vestlige hotellnettstedene, men den største fordelen er at man nesten alltid kan bestille rom uten å oppgi kredittkortnummer. Dermed risikerer man heller ikke å bli trukket penger for hele oppholdet (eller første natten) hvis man skulle endre planer eller bli forhindret fra å møte opp. Dette er dessuten veldig praktisk i forbindelse med de nye tåpelige visumreglene til Kina, hvor man må legge ved hotellbestillinger for samtlige netter i landet. Etter at man har fått visumet, vil det være trivielt å avbestille hotellet hvis man ikke ønsker å planlegge alt på forhånd. Nettstedene sinohotel.com og travelchinaguide.com har jeg gode erfaringer med, men det finnes også mange andre. For internasjonale nettsteder foretrekker jeg Agoda.

For å si det pent så er normalt ikke engelsk-kunnskapene til de kinesiske hotellansatte spesielt imponerende. Hvis man har en forhåndsbestilling med en utskrift så er det bare å vise frem denne og så går resten som regel av seg selv. Uten forhåndsbestilling, så lær enten noen nyttige setninger og få dem skrevet ned med kinesiske tegn, f.eks. “Har dere et ledig rom?”, “Hvor mye koster det?”, “Kan jeg få se rommet først?”. Hvis du ikke har gjort dette på forhånd, så vent til de resepsjonsansatte klarer å grave frem en person som kanskje kan noen ord engelsk. Det ordner seg alltid. Alle skjønner jo hva du egentlig er ute etter når du kommer inn på et hotell.

Typisk rom på den kinesiske Hanting Inn hotellkjeden

De fleste kinesiske hoteller har en liste med rompriser hengende i resepsjonen. Ikke stol på denne listen, men spør om prisen for svært ofte får man en betydelig rabatt (uten å prute), gjerne opp til 50%. Kinesiske hoteller har dessuten et litt sært system med betaling av depositum ved innsjekking. Dette depositumet er typisk rundt 30% høyere enn prisen for hele oppholdet. Dersom man betaler med kredittkort så reserverer de beløpet på kortet ditt og annulerer dette når du sjekker ut, for deretter å trekke deg for den faktiske prisen. Dette virker kanskje litt skummelt, men jeg har aldri opplevd noen problemer med at hotellene har glemt å fjerne depositumet ved utsjekking. Ved kontant betaling får man en kvittering man bør ta vare på og vise ved utsjekking slik at man får refundert overskuddet.

Dersom man er mann og bor alene på 2-3 stjerners kinesiske hoteller vil man sågodt som alltid få telefon med tilbud om massasje i løpet av kvelden. Det er gode muligheter for “happy ending” og andre (dyre) ekstratjenester hvis man takker ja til tilbudet.

Det er nokså vanlig at frokost er inkludert i romprisen. Man får som regel frokostkuponger ved innsjekking som man må levere når man går for å spise. Dersom hotellet ikke er i luksusklassen vil det være en kinesisk frokost helt uten innslag av vestlig mat. Typisk vil man også ha noen kinesiske jenter som høylydt prøver å selge malerier mens man sitter og spiser. Frokosten er nesten bestandig i tidsrommet 0700-0900, så i Kina kan man ikke sove lenge om morgenen.

Hvis man ankommer et nytt sted i Kina uten å vite hvor man skal bo, så vil det alltid finnes en rekke hoteller i området rundt togstasjonen (bussterminalen er ofte i nærheten av togstasjonen.) Det vil dermed være mulig å gå rundt og sjekke ut forskjellige alternativer. Imidlertid kan det tenkes at området rundt togstasjonen ikke er spesielt sentralt, noe man bør ha sjekket på forhånd. Isåfall kan ma ta en taxi til et aktuelt hotell og hvis dette ikke faller i smak, vil det som regel finnes andre hoteller i nærheten.

Hvis man har planlagt å ta taxi til et spesielt hotell, så er det ekstremt viktig å ha adressen skrevet ned med kinesiske tegn. Ellers skjønner taxisjåføren garantert ingenting. I verste fall bør man ha telefonnummeret til hotellet skrevet ned slik at sjåføren kan ringe opp og finne ut hvor det ligger.

Strategi for å overleve harde kinesiske senger

La meg helt til slutt komme med et hjertesukk angående kinesiske hoteller. Selv om rommene kan se riktig delikate ut ved første øyekast, så har de nesten alltid et veldig stort problem: beinharde senger. Kineserne innbiller seg dessverre at det er godt for ryggen å ligge mest mulig ukomfortabelt, noe som reflekteres i sengehardheten i hele landet. Det er dessverre ikke så mye å gjøre med dette. Hvis man er alene og har fått et rom med to senger, så kan det hjelpe litt å ta alt sengetøyet (dyne etc) fra den ene sengen og bruke som underlag der man faktisk skal sove. Ofte finnes det noen ulltepper i skapet og disse kan også brukes som underlag hvis man ellers ikke har bruk for dem.

Kinesisk mat
De fleste kjenner kinesisk mat fra kinesiske restauranter utenfor Kina. Maten i selve Kina skiller seg imidlertid sterkt fra hva man får servert på en standard kinesisk restaurant i utlandet. På sitt verste er kinesisk mat tilnærmet uspiselig mens på sitt beste er den desidert best i verden.

Kinesisk pizza – et deilig måltid for ca. tre kroner

Den aller billigste maten får man på gaten. Hvis man kun spiser gatemat kan man spise seg mett for rundt 10 kroner dagen. Det er selvsagt enkle ting det er snakk om som kinesiske pannekaker, kinesisk pizza eller dumplings, men det kan være veldig godt allikevel. En fordel er at en selger som regel kun lager en eneste ting, så det er aldri noe problem å forklare hva man vil ha. I tillegg kan man på forhånd se nøyaktig hva som selges slik at man kan vurdere om det ser godt ut. Gateselgerne står ofte utenfor t-banestasjoner eller andre steder hvor det er stor gjennomstrømning av folk.

Typisk tilnærmet uspiselig kinesisk mat på en enkel restaurant

Et steg over gatematen er små enkle kinesiske restauranter. Typisk koster et måltid rundt 10 kroner og de har nesten aldri engelske menyer, men av og til har de bilder av maten. Menyen er gjerne hengt opp på veggen, av og til med bilder. Min erfaring er at maten er svært variabel på disse stedene. Kjøttrettene vil som regel inneholde ca. 90% bein og 10% fett og være tilnærmet uspiselige. Vegetarretter, supper, dumplings og nuddelretter pleier imidlertid å være av grei kvalitet.

Kinesisk meny som er enkel å forstå

Videre oppover rangstigen har vi litt finere kinesiske restauranter. Disse er mye større og har gjerne fine dekorasjoner av lokalene. Menyene er tykke bøker og inneholder hundrevis av retter. Prisene varierer med ingrediensene men mange gode retter vil koste rundt 20-30 kroner. I de største byene finnes det også luksusrestauranter med svært høye priser. Jeg har ikke noen erfaring med disse men regner det som sannsynlig at maten er god.

Kinesisk meny som er litt vanskeligere å forstå

I tillegg til de normale restaurantene er “food courts” i kjøpesentere et godt alternativ. Her finnes det som regel et stort sitteareal omringet av en rekke “boder/smårestauranter” som man kan kjøpe mat fra. Food courtene har alltid svært mye godt å velge mellom og det er enkelt å bestille siden bodene enten har maten liggende fremme eller har plastmodeller av maten de lager. Disse stedene har normalt et praktisk system hvor man først kjøper et plastkort og laster inn penger på det, for deretter å bare scanne det de stedene man bestiller mat fra. Når man er ferdig kan man veksle inn kortet og få igjen det resterende beløpet.

I Kina gjør man lurt i å bestille mange forskjellige matretter

Kina har selvsagt nok av både vestlige og kinesiske fastfood-kjeder. En hver by med respekt for seg selv har minst en McDonald’s eller KFC. Her er det lett å bestille for disse har alltid en engelsk meny som de tar frem når de ser en vestlig person i køen. Prisen for en meny er rundt 20 kroner, altså ikke spesielt god valuta sammenlignet med mye annen kinesisk mat, men man vet ihvertfall hva man får. (Et sted man ikke bør spise er forøvrig i restaurantene på backpackerhostellene.  Maten der (også den kinesiske) er som regel tilpasset vestlige backpackere og er fullstendig smakløs.)

Man kan fort enda opp med å spise altfor mye i Kina

Kineserne spiser som kjent med pinner. Ikke spesielt praktisk, men slik er det nå en gang. Mange restauranter har imidlertid kniv og gaffel som man kan få låne hvis man ikke har lyst til å spise med pinner. Dette gjelder imidlertid ikke alle steder, så hvis man regner med at pinnespising vil bli et problem, så anbefaler jeg å ta med egen kniv og gaffel fra Norge. Å beherske pinnene som en kineser krever mye trening, men det er egentlig ikke så vanskelig å finne sin egen teknikk slik at man ihvertfall får i seg maten. Hvis restaurantpersonalet ser at du sliter skikkelig med pinnene, så hender det at de uoppfordret kommer med kniv og gaffel til deg.

Hotpot vil jeg absolutt anbefale

Når en gruppe kinesere er ute og spiser, så bestiller de vanligvis flere retter og deler på disse. Hvis man spiser alene så kan man selvsagt også bestille flere retter, men hvis man overdriver kan det jo bli vanskelig å spise opp alt sammen. Kina er derfor et land hvor det passer best å spise flere sammen. Kinesiske restauranter er normalt utrolig effektive. De har gjerne en kokk pr. bord, og svært mange kelnere/servitriser så maten kommer veldig raskt. Etter å ha bestilt så leveres rettene etter hvert som de er ferdige, ikke alle på en gang slik som er vanlig i de fleste andre land.

Kineserne deler alltid på maten når de spiser flere sammen

Et tips til slutt: Når du skal betale, så be om en kvittering – “fa piao”. For å motvirke skattesvindel har kineserne nemlig innført standardiserte kvitteringer som inneholder et skrapefelt. Ved å skrape dette kan man vinne opp til 100 RMB (ca. 90 kroner) utbetalt på stedet. Vanligvis vinner man ingenting, men det er jo ingen grunn til å si nei takk til et gratis lodd. Alle restauranter skal i prinsippet gi en “fa piao”, men det kan være vanskelig å få på de aller billigste restaurantene (som antagelig driver skattesvindel i stor stil). Kina har forøvrig en herlig tipskultur – man skal nemlig ikke betale tips i det hele tatt. Ikke ødelegg dette ved å prøve å gi tips.

Shopping
Som man skulle forvente er det ekstremt gode shoppingmuligheter i Kina. Mange kinesere har mye penger og det merkes på mengden av overluksuriøse butikker og kjøpesentere. På disse stedene er det neppe mye penger å spare, men hvis man har interesse av luksusartikler så er utvalget meget bra. Disse butikkene er selvsagt vanligst i de største byene, hvor de mest pengesterke kineserne bor.

For mange er det mer interessant med “vanlige” butikker med faste priser. Det meste av klær i Norge er opprinnelig produsert i Kina, men i opprinnelseslandet kan man selvsagt få alt sammen mye billigere siden man slipper fordyrende mellomledd. Utvalget er dessuten langt bredere enn i Norge.

Turister synes ofte at det mest spennende er kinesiske markeder hvor det stort sett selges piratkopierte varer, spesielt klær. De mest kjente markedene er Silkemarkedet og Perlemarkedet i Beijing, men det finnes lignende over hele landet. Vær klar over at kvaliteten og holdbarheten til piratproduktene ofte er betydelig dårligere enn hos originalmerkene (men man får selvsagt også ting av helt grei kvalitet). I prinsippet er det ulovlig å importere slike piratvarer til Norge, men sjansen for å bli tatt er minimal. Kina har forresten forpliktet seg internasjonalt til å slå ned på salget av piratprodukter i Kina. Dette kunne de ha gjort ved å stenge piratmarkedene og arrestere alle selgerne, men foreløpig har de tatt en mykere tilnærming ved kun å henge opp plakater som oppfordrer selgerne til å “være lovlydige” og “respektere intellektuelle eiendomsrettigheter”. (Nei, det er ikke en spøk – se bildet!)

Banner på Silkemarkedet i Beijing som absolutt ingen bryr seg om.

Å handle på disse markedene kan være morsomt første gang, men blir fort en lidelse hvis man har tenkt å kjøpe mye. Produktene har nemlig ikke faste priser og man blir dermed nødt til å forhandle med selgeren. Hvis man ikke vil betale overpris kan det derfor ta svært lang tid å gjøre unna et kjøp. Prosedyren er omtrent som følger: Typisk gir selgeren et prisforslag, men gir så øyeblikkelig rabatt “bare til deg”. Så forhandles det frem og tilbake en stund, mens selgeren vrir seg i smerte og fortvilelse over hvor lite du er villig til å betale. Når dere ikke kommer til enighet, må du prøve å forlate stedet slik at selgeren kan komme løpende etter deg med et bedre tilbud. Deretter gjentas hele prosedyren 3-4 ganger.

Et problem for utlendinger er at vi vanligvis ikke har peiling på hva som er “riktig” pris for en vare. Jeg vil anslå at man ikke bør betale særlig mer enn 10% av selgerens opprinnelige forslag, men dette er bare en tommelfingerregel. Etter at kjøpet er avtalt kan man som regel se på selgerens humør hvor god pris man har oppnådd. Dersom selgeren er glad og lykkelig og berømmer deg for å være en hard forhandler og “good businessman”, så har du sannsynligvis betalt altfor mye. Hvis selgeren er pottesur og ber deg dra til et betydelig varmere sted, har du sannsynligvis gjort en god handel.

Et godt tips for å spare tid: Dersom du kjenner en kineser, så få vedkommende med på shoppingrunden som din prisforhandler. Dette vil gi en ekstrem holdningsendring hos selgerne, som ikke lenger vil prøve seg med helt urealistiske priser. Sannsynligvis får du ikke varen mye billigere enn du ville kunne ha oppnådd selv, men du vil spare enormt mye tid på unødvendig og kjedelig pruting.

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.