Mardin er en by på Mesopotamias høyslette i det sørøstlige Tyrkia, nær grensene til Syria og Irak. Arkitektonisk skiller Mardin seg fullstendig fra de fleste tyrkiske byer og omtales ofte som et utendørsmuseum grunnet sin unike karakter. Til tross for å være en av de vakreste byene i Tyrkia, er den nesten ukjent for norske turister.

Mardins rike historie spenner over flere årtusener og har vært formet av forskjellige sivilisasjoner, inkludert assyrerne, sumererne, perserne og romerne. På 1100-tallet var Mardin hovedstad for artukidene som hersket i et område som dekket deler av dagens Tyrkia, Syria og Irak. I denne perioden ble mange av Mardins historiske bygninger konstruert, inkludert flere moskéer og andre islamske bygninger. På 1500-tallet falt Mardin under det osmanske rikets herredømme. Byen er nå en del av Tyrkia, men befolkningen består nesten utelukkende av arabere og kurdere.

Mardin har en flott plassering på et lite fjell, med en tre tusen år gammel romersk festning tronende helt øverst. I skråningen under festningen ligger gamlebyen, hvor de fleste av Mardins attraksjoner befinner seg. De historiske bygningene i Mardin er hovedsakelig konstruert av gul kalkstein, noe som gir byen dens unike estetikk. Kalksteinens naturlige isolasjon holder dessuten husene (relativt) kjølige om sommeren og (relativt) varme om vinteren. Siden det omkringliggende terrenget er forholdsvis flatt, danner Mardin et imponerende panorama når man nærmer seg byen. En moderne bydel, Yenisehir, befinner seg lenger nede i fjellsiden og er såpass separert fra gamlebyen at den nesten kan betraktes som en separat by.

Gamlebyen i Mardin er det åpenbare høydepunktet for turister og kan beskrives som en liten labyrint av relativt trange og rolige gater. Unntaket er hovedgaten 1. Cadde hvor det er biltrafikk og ganske yrende liv. En ideell start i Mardin er å ta seg en spasertur uten noe bestemt mål og se hva som dukker opp. I Mardin vil man komme forbi noe interessant nesten uansett hvilken vei man tar. Siden gamlebyen skråner nedover er det dessuten lett å orientere seg. Merk at den romerske festningen på toppen dessverre er militært område, så der kommer man ikke inn.

Dersom man skal trekke frem konkrete attraksjoner i Mardin vil nok Zinciriye Medresesi og Ulu Cami stå høyt på listen. Disse er dessuten såpass prominente i bybildet at man helt sikkert vil komme forbi uten å lete etter dem. Førstnevnte er et større bygningskompleks fra 1300-tallet med en religiøs skole, moské, mausoleum og to gårdsplasser. Mange av portene og veggene er dekorert med flotte utskjæringer. Kanskje aller mest interessant er imidlertid utsikten fra taket. Her kan man skue ut over Mardins gamleby og den mesopotamiske høyslette. Det er ikke uten grunn at dette er et populært sted for lokale brudepar å ta sine brudebilder.

Den store moskéen (Ulu cami) er Mardins hovedmoské. Den stammer opprinnelig fra 1170-tallet, men har måttet bygges opp igjen etter ødeleggelser, så det meste er ikke originalt. Utenom bønnetid er den et fredelig sted og da får man gjerne hele moské en for seg selv. Den flotte gårdsplassen utenfor er egentlig høydepunktet da moskéen (i likhet med mange andre moskéer) er sparsomt dekorert på innsiden. Legg merke til alle de fine geometriske mønsterne som er inngravert på moskéen og minareten.

Mardins basar dekker et stort område bestående av ulike gater, hver spesialisert innenfor forskjellige produkter. Akkurat som i andre tyrkiske byer finner man det meste av kjøtt, grønnsaker, krydder og andre dagligvarer. Mardins basar skiller seg imidlertid ut med det imponerende utvalget av forskjellige håndverksprodukter som tilbys. Legg spesielt merke til det store antallet smykker, malerier og suvenirer som portretterer den mytologiske skikkelsen Shahmaran. Hun er kjent som slangenes dronning, og avbildes med et kvinnehode foran og et slangehode bak. Shahmaran er særlig viktig innen kurdisk mytologi og har, i motsetning til mange andre gamle guder, overlevd introduksjonen av både kristendommen og islam. (Netflix har forøvrig en tyrkisk serie om Shahmaran hvor handlingen er lagt til nåtiden.)

Det er også verd å legge turen innom Mardin museum som ligger i en historisk bygning midt i sentrum. Dessverre forteller ikke museet noen sammenhengende historie og de forskjellige utstillingene virker litt vilkårlig sammensatt. Allikevel inneholder det er en del interessante plakater og utstillinger av diverse utgravde gjenstander (verktøy, keramikk, skulpturer etc). Den kanskje mest interessante delen omhandler forfalskede arkeologiske gjenstander og hvordan arkeologene går frem for å identifisere slikt.

Assyrerne er en folkegruppe de fleste knapt har hørt om, men de har satt sitt preg på Mardin. For ca 3000 år siden var Assyria et av verdens mektigste riker og hersket over store deler av Midtøsten inntil det gikk i oppløsning ca 600 f. Kr. De gamle assyrernes etterkommere var tidlig ute med å konvertere til kristendommen og utgjorde lenge en ganske betydelig folkegruppe i det osmanske riket.

Tyrkerne var imidlertid usikre på assyrernes lojalitet, noe som fra 1915 resulterte i en systematisk kampanje for å eliminere dem. Flesteparten av de overlevende emigrerte fra landet, men det finnes fremdeles noen små miljøer av assyrere igjen i Tyrkia, blant annet i Mardin. Assyrerne holder typisk en lav profil, men er ofte svært velstående og dyktige handelsmenn. Et eksempel på Mardins assyriske kulturarv ser man i “Kirken for de 40 martyrer” (Kirklar Kilisesi) som ligger ganske anonymt plassert i en av Mardins sidegater. Innenfor porten vil man imidlertid se en velstelt og fredelig gårdsplass med den vakre kirken som fremdeles er i bruk av Mardins assyriske miljø.

Et annet eksempel på den assyriske tilstedeværelsen er det store Deyrulzafaran klosteret, et par kilometer utenfor bykjernen. Spesielt fra litt avstand er klosteret et vakkert syn med sin harmoniske plassering i det vakre fjellandskapet. På folkemunne kalles klosteret ofte for Safranklosteret på grunn av det store antallet safrankrokus som vokser i nærområdet.

For ca 4500 år siden ble det bygget et tempel til ære for solguden Shamash på samme sted. Under Romerriket ble templet ble gjort om til en festning, for alså til slutt å bygges om til kloster etter at romerne trakk seg tilbake. Turister har dessverre begrenset adgang til klosteret og guidet omvisning er eneste mulighet for å komme inn. Turene er ikke altfor engasjerende og bare et fåtall er dessuten på engelsk. Besøkende får bare se et noen få av de totalt 365 rommene i klosteret. Høydepunktene er klosterets ca 1500 år gamle kirke og de arkeologiske restene av det gamle soltemplet i kjelleren under klosteret.

En fin dagstur fra Mardin er til ruinbyen Dara, ca 50 kilometer sørøst for Mardin. Dara ble etablert på 500-tallet som en romersk festningsby ved grensen til det persiske riket. Byen fikk imidlertid en relativt kort historie fordi hele området falt under arabisk kontroll i 639. Dermed mistet Dara sin strategiske betydning og ble gradvis fraflyttet. Ruinene som gjenstår er imidlertid spredd utover et relativt stort område, så man skjønner at Dara allikevel en gang har vært et betydelig samfunn..

Dara ble først oppdaget av arkeologer på 1980-tallet, og det er fortsatt mye som gjenstår å utforske og grave ut. Hovedattraksjonen i Dara er nekropolis, også kjent som “de dødes by”. Dette området kan ved første øyekast minne om naturlige fjellhuler, men er egentlig gravsteder som er hugget ut i fjellet. Ett av de mest bemerkelsesverdige gravkamrene er en struktur med tre etasjer, preget av vakre utsmykninger ved inngangen. Inne i kammeret er det et glassgulv hvor man kan spasere rundt og studere de ulike nivåene av kammeret på nært hold.

En annen interessant attraksjon i Dara er de store vanntankene (sisterner) som ble bygget for å samle opp vann fra fjellene. Dermed kunne innbyggerne overleve ganske lenge innenfor bymurene selv om invaderende styrker kuttet vanntilførselen. Den mest imponerende av disse sisternene er Sarnıç Zindan, som ble bygget ca. 18 meter under bakken. Sett fra utsiden virker den som et anonymt hus, men etter å ha klatret ned en lang, mørk trapp, åpenbarer det seg et stort steinrom med høye søyler.

Mardin unngikk stort sett alvorlige skader under jordskjelvet i 2023 og alt i byen fungerer normalt. Byen kan besøkes hele året, men på vinteren er det relativt surt og kaldt og midt på sommeren tilsvarende varmt. Den beste tiden å besøke er derfor våren og høsten.

Mardin har et godt utvalg av hoteller, hvorav de fleste ligger i gamlebyen. Prisnivået er relativt høyt til Tyrkia å være dersom man vil bo i gamlebyen. Hoteller med mindre sentral beliggenhet koster mindre. Det går helt greit å bo i den moderne bydelen, men da må man belage seg på ca 20 minutter spasering i oppoverbakke for å komme til gamlebyen. Eventuelt kan man ta bussen. Et bra hotell er AZD House Hotel som har kjempefine rom fra ca 3-400 kr. Søk ellers på Agoda etter overnatting.

Mardin har egen flyplass, så byen er relativt lett tilgjengelig. Reisende fra Norge blir imidlertid nødt til å mellomlande i Istanbul. Søk på Momondo etter de beste flyforbindelsene og billigste flybillettene.