Gamlebyen i Jerusalem, Israel

Jerusalem er sentral i både jødedommen, kristendommen og islam og kan vel trygt sies å være verdens helligste by. Som en følge av dette har Israels hovedstad så mange attraksjoner og severdigheter at det er en av verdens mest interessante byer å besøke. I denne artikkelen begrenser jeg meg til å gi litt informasjon og reisetips for gamlebyen, men Jerusalem er selvsagt mye mer enn dette.

Gamlebyen i Jerusalem med Tempelhøyden i forgrunnen

Hvorfor er Jerusalem så spesiell? For jødene er Jerusalem sentral som både nåværende og tidligere hovedstad. Her ligger alle deres helligste steder og jøder over hele verden vender seg mot Jerusalem under bønn. I kristendommen er selvsagt byen hellig på grunn av Jesus, en jøde som hevdet å være Guds sønn, og endte opp med å henrettes (korsfestes) for blasfemi i Jerusalem. Imidlertid stod han angivelig opp fra de døde og mange tror derfor at han faktisk var Guds sønn.

Jerusalem by night (foto av Michimaya / Wikimedia Commons)

Når det gjelder Jerusalems betydning for islam, så er ikke byen eksplisitt nevnt i koranen, men profeten Muhammed skal en natt ha blitt hentet av en “flygende hest” (Borak) og flyttet til “the farthest mosque” (Al-Aqsa) som muslimene mener må ha befunnet seg i Jerusalem. Her traff han både Abraham, Moses og Jesus og fikk etter hvert også audiens hos selveste Allah (Gud) i himmelen.  Angivelig skal Allah ha krevd at hans undersåtter skulle be 50(!) ganger om dagen, men dette syntes Muhammed var for mye og fikk forhandlet det ned til fem bønner. Muslimene vendte seg opprinnelig mot Jerusalem under bønn før de gikk over til Mekka.

Typisk trang gate i gamlebyen i Jerusalem

Fra nyhetene vil de fleste ha fått med seg at det stadig er bråk mellom Israel og andre land i Midtøsten. En av tingene det krangles om er Jerusalems status, og det er nødvendig med litt kjennskap til historien for å forstå hvorfor det har blitt slik. Israel er jødenes historiske landområde, som de angivelig har fått tildelt av Gud. Men etter at romerne ødela Jerusalem i år 70 og utviste jødene, bosatte de fleste seg på andre steder rundt omkring i verden. De oppnådde imidlertid sjelden stor popularitet blant lokalbefolkningen og ble typisk forfulgt og massakrert med jevne mellomrom.  (I følge den opprinnelige norske grunnloven fra 1814 hadde for eksempel ikke jøder adgang til Norge.)  På grunn av all denne forfølgelsen begynte mange jøder på slutten av 1800-tallet å leke med tanken om å skaffe seg sin egen stat for å kunne være i fred. Et av alternativene man så for seg var deres historiske landområde, nå kjent som Palestina, og under britisk styre etter det ottomanske rikets fall.

Utsikt over gamlebyen i Jerusalem

Mange jøder flyttet derfor til Palestina og kjøpte jord på begynnelsen av 1900-tallet, noe araberne i området ikke satte særlig pris på. Etter andre verdenskrig, hvor jødene ble forsøkt totalutryddet, ble det foreslått av FN å dele Palestina i en jødisk og en arabisk del. Araberne ville imidlertid ikke ha noen jødisk del i det hele tatt og en rekke araberland gikk derfor umiddelbart til krig da jødene allikevel erklærte staten Israel for opprettet i 1948. Men, det burde de ikke ha gjort, for araberne viste seg helt udugelige i konvensjonell krigføring og krigen endte med at Israel erobret større landområder enn de var tiltenkt i FN-planen. Til tross for denne triumfen, var det ikke alt som hadde gått jødenes vei. Hele gamlebyen i Jerusalem ble nemlig liggende i Jordan og senere annektert av landet. Jødene var dermed utestengt fra sine mest hellige steder, samtidig som Jordanerne ødela det meste jødiske i byen.

Israelske soldater gjør seg ytterligere upopulære hos en palestiner

Heldigvis for Israel, så yppet araberne til krig igjen i 1967 og nok en gang var dette en kjempetabbe. Resultatet var nemlig at Israel på 6 dager(!) erobret hele Vestbredden (inkludert gamlebyen i Jerusalem) fra Jordan, Gaza og Sinai fra Egypt og Golanhøydene fra Syria.  Øst-Jerusalem ble senere annektert av Israel, og lovligheten i dette er svært omstridt. (Israel mener det er helt greit, mens alle andre mener anneksjonen er ulovlig). Jordan har overhodet ikke akseptert det og har fremdeles bilder fra gamlebyen i Jerusalem på pengesedlene sine!

Jordan har ikke helt innsett at de har mistet Jerusalem

Uansett, så var et resultat av anneksjonen at en stor gruppe arabere bosatt i Øst-Jerusalem plutselig befant seg i Israel. Disse ble tilbudt israelsk statsborgerskap, noe de fleste avslo. Israel definerte dem derfor som “borgere av Jerusalem” og gav dem samme rettigheter som andre israelere, bortsett fra stemmerett ved parlamentsvalg. I tillegg ble de unntatt fra verneplikt, noe som er en betydelig fordel siden verneplikten i Israel er 3 år(!) for menn og 2 år for kvinner. Grunnen til å avslå statsborgerskap var nok betydelig politisk og sosialt press fra araberne på Vestbredden. I perioder hvor det kan synes å være håp om (fare for) opprettelsen av en palestinsk stat, er det imidlertid gjerne flere arabere som søker om israelsk statsborgerskap. Uansett hvor mye man hater jødene, så frister det lite å miste alle sosiale goder i Israel for å ende opp som borger av en dysfunksjonell og korrupt terrorstat, som de fleste realister regner med at en eventuell fremtidig palestinsk stat vil bli. Den politiske situasjonen i Jerusalem i dag er derfor ganske komplisert. På overflaten eksisterer jøder og arabere imidlertid relativt fredelig sammen, men uten å like hverandre noe særlig og uten å omgås mer enn høyst nødvendig.

Damaskusporten, en av inngangene til gamlebyen

Gamlebyen i Jerusalem kan deles inn i fire områder med ganske forskjellig karakter: Det armenske, jødiske, muslimske og kristne kvarteret. Når man studerer kartet ser gamlebyen ganske liten ut, men på gateplan vil man ganske sikkert bli overrasket over hvor vanskelig det er å få oversikt. Gatene er trange og labyrintaktige så det er lett å gå seg vill og man skal gå rundt svært lenge for å se alt som finnes av severdigheter og attraksjoner. Det er en klisjé, men i Jerusalem er det faktisk sant, at å bare spasere rundt helt tilfeldig kan være veldig morsomt. Samtidig er det svært nyttig å ha med seg en god guidebok (eller en guide), for nær sagt alt i gamlebyen har en eller annen religiøs, kulturell eller historisk betydning.

Oppe på bymuren

Jerusalem har gjennom tidene blitt ødelagt og bygget opp igjen flere ganger, gjerne etter å ha blitt flyttet litt på. Dagens bymur rundt gamlebyen er fra 1538 og stammer fra det ottomanske styret. Det finnes 8 porter man kan komme inn gjennom, mest kjent er Jaffaporten og Damaskusporten. Før krigen i 1967 brukte jordanske snikskyttere muren til å skyte på jøder i Vest-Jerusalem. I dag er det fredeligere og det er mulig å gå rundt store deler av gamlebyen på muren og få fin utsikt.

Davids tårn (foto av EdoM / Wikimedia Commons)

Hvis man kommer fra Vest-Jerusalem vil man normalt entre gamlebyen gjennom Jaffaporten. Rett til høyre vil man da se Davids tårn, et gammelt citadell (som ikke har noenting med Kong David å gjøre). Citadellet har en lang historie med forskjellige beboere, og inneholder nå et veldig interessant museum om Jerusalems historie. I borggården er det en rekke arkeologiske utgravninger, helt fra 700 f. Kr. På kvelden vises det et flott lys- og lydshow om Jerusalems historie, hvor de visuelle effektene projiseres på borgmuren.

Høye murer i det armenske kvarteret

Fortsetter man videre forbi citadellet kommer man til det armenske kvarteret. Dette er gamlebyen minste kvarter, med bare et par tusen innbyggere som for det meste holder til bak høye murer og stengte dører. Store deler av det armenske kvarteret består av et klosterområde med et par kirker og et museum. Kirkene er bare åpne under gudstjeneste, men det armenske museet er åpent hele dagen og er en fin måte å lære mer om hvordan armenerne er kommet til Jerusalem.

Den nesten helt nye Hurva-synagogen (foto av OmerGafla / Wikimedia Commons)

Det jødiske kvarteret ligger rett øst for det armenske. De fleste bygningene der er av nyere dato, da alt jødisk ble ødelagt av jordanerne etter krigen i 1948. Naturlig nok finnes en rekke synagoger i dette området, og mest interessant er kanskje den store Hurvasynagogen, omtrent midt i bydelen. Denne ble ferdigstilt så sent som i 2010, etter først å ha blitt bygget på 1700-tallet, men har blitt ødelagt av muslimer innimellom, sist sprengt av jordanerne i 1948. For turister er det dessverre vanskelig å komme inn i synagogen, og man blir nødt til å forhåndsbestille en guidet tur for å få lov.

Menora – Et av jødedommens viktigste symboler (foto av Olivier Lévy / Wikimedia Commons)

Etter at romerne ødela Jerusalem i år 70 bygget de en helt ny romersk by Aelia Capitolina. Hovedgaten Cardo Maximus gikk tvers gjennom byen og denne er gravd ut og rekonstruert i det jødiske kvarteret. I begynnelsen er den utendørs for så å gå over til en arkade med forskjellige gallerier og butikker, før man helt plutselig er over i det muslimske kvarteret.  Langs veien er “Alone on the walls” museet, som dreier seg om kampen om Jerusalem i 1948 fra et jødisk perspektiv. Museet er essensielt bare er ett rom med noen plakater og en film de viser, men faktisk ganske interessant allikevel.

Cardo Maximus i Jerusalem (foto av Berthold Werner / Wikimedia Commons)

Fortsetter man østover kommer man snart til virkelig hellig grunn. Tempelhøyden er kanskje det helligste stedet i Jerusalem. Navnet kommer av at jødene i sin tid bygde to templer der oppe, hvorav begge senere ble ødelagt, det siste av romerne. For jødene er det her verden ble skapt og det skal også være åstedet for den sadistiske fortellingen hvor Gud krever at Abraham skal vise sin lojalitet ved å myrde sønnen Isak. I dag er det få spor etter jødedommen der, for selv om Israel erobret gamlebyen i 1967, overlot de umiddelbart kontrollen over Tempelhøyden til muslimske ledere. For turister fremstår i dag Tempelhøyden som en ganske fredelig og åpen plass, i skarp kontrast til folkelivet utenfor. Den dominerende bygningen er den vakre Klippedomen med sin gyldne kuppel, men dessverre kun åpen for muslimer. Klippedomen er faktisk ikke en moske, men inni finnes en klippe hvor Muhammed skal ha sparket fra den kvelden han reiste opp til himmelen for å forhandle med Allah om antall daglige bønner.

Rolig og fredelig på Tempelhøyden

Al-Aqsa moskeen står også på Tempelhøyden og er i daglig bruk, men kun muslimer har adgang. Fasaden utenfor er strengt tatt ikke spesielt imponerende sammenlignet med andre moskeer. Det er mange innganger til Tempelhøyden, men ikke-muslimer får bare gå inn en spesiell inngang nær Klagemuren hvor det er flyplasslignende sikkerhetskontroll.  Dessuten er det bare åpent noen få timer om dagen for ikke-muslimer og en rekke gretne muslimske vakter sørger for at man blir kastet ut så snart visittiden er over. Jøder beveger seg ikke inn på Tempelhøyden i det hele tatt, fordi den er for hellig.

Klippedomen på Tempelhøyden

Klagemuren (Vestmuren) er en del av muren som ble bygget rundt Tempelhøyden, og som ble stående etter at romerne ødela jødenes tempel. Arkitektonisk sett er muren ikke noe spesielt, men for jødene har den enorm betydning som eneste gjenværende rest av tempelet, og for turister er folkelivet rundt muren et interessant skue. Etter å ha erobret gamlebyen i 1967, rev israelerne nesten umiddelbart et boligområde (det marokkanske kvarteret) i nærheten av Klagemuren, slik at man fikk en stor åpen plass og jødene lettere tilgang til muren. Området nær muren er definert som en utendørs-synagoge og det holdes hyppige gudstjenester her, men mest vanlig er det å komme til muren for å be på egen hånd. Under buen på venstre side er det en passasje (bare for menn) inn til et bønnerom med bibliotek og andre fasiliteter. Sjekk dette webcameraet fra Klagemuren. Hvis man ikke kan oppsøke muren selv, kan man forøvrig bruke samme nettside til å legge inn en bønn som skrives ut på papir og plasseres i en sprekk i muren!

Klagemuren med Tempelhøyden i bakgrunnen

Normalt etter å ha gått ut fra Tempelhøyden vil man befinne seg i det muslimske kvarteret. Dette er det mest livlige kvarteret i gamlebyen når det gjelder folkeliv. Det er fullt av gateselgere og små butikker hvor det selges både suvenirer og nyttige ting for lokalbefolkningen, samt massevis av små restauranter som selger falafel, kebab og andre lokale retter. Det er meningen man skal prute på prisene i suvenirsjappene.

Mye å klage over

Hvis man går litt rundt i det muslimske kvarteret, vil man snart komme forbi Via Dolorosa. Dette er veien som Jesus angivelig skal ha gått med korset til sin egen korsfestelse. Strengt tatt er det ingen som helt vet hvor han gikk og veien har endret seg over tid, men mange tar dette alvorlig og det er ikke uvanlig å se folk komme bærende på kors for å følge i Jesus fotspor. Langs Via Dolorosa er det forskjellige “stasjoner” som markerer hendelser på veien, for eksempel hvor Jesus falt og hvor han traff forskjellige personer. De siste stasjonene er inne i Gravkirken i det kristne kvarteret.

Nok en Jesus på vei langs Via Dolorosa

For kristne er Gravkirken den viktigste bygningen i gamlebyen. Den er bygget på det stedet hvor Jesus angivelig skal ha blitt korsfestet og gravlagt. Kirken ble først bygget i 325, men er blitt ødelagt, brent ned og gjenoppbygget flere ganger. Det overrasker kanskje at Jesus skal ha blitt korsfestet inne i byen, men husk at byen har blitt flyttet et par ganger siden Jesus tid. Kirken ser ikke noe spesielt imponerende utenfra, og selv på innsiden har man sikkert sett langt mer imponerende kirkebygg andre steder. For å få fullt utbytte av besøket, vil jeg derfor anbefale å lese litt på forhånd om Gravkirken, eller skaffe seg en guide, for ellers er det ikke så lett å vite hva man ser. De viktigste attraksjonene er gravminnet som er bygget rundt det som skal være Jesus grav og stedet hvor han ble korsfestet.

Gravkirken er ikke spesielt imponerende utenfra (foto av Berthold Werner / Wikimedia Commons)

Gravkirken deles mellom ulike kirkesamfunn, hvor de viktigste er den gresk-ortodokse, den armenske og den katolske kirken. Man skulle kanskje forvente at på et sånt hellig sted ville det herske en atmosfære av fred og kjærlighet. Men, langt derifra, de forskjellige kirkesamfunn og tilhørende munker hater hverandre dypt og inderlig!  For et par år siden brøt det for eksempel ut masseslagsmål fordi en munk hadde flyttet på en stol(!), noe som resulterte i sykehusopphold for mange munker. En artig kuriositet er at den konstante kranglingen mellom de kristne førte til at ottomanerne i sin tid gav ansvaret for å låse opp og stenge kirken til en muslimsk familie. Slik er det fortsatt, og ansvaret har gått i arv fra far til sønn i rundt 1300 år. Siden de kristne aldri klarer å bli enige om noe, utføres det heller aldri noe vedlikeholdsarbeid på kirken, noe som har resultert i at selve gravminnet står i fare for å falle sammen.

Graven til Jesus (foto av Berthold Werner / Wikimedia Commons)

Dette var en kort oversikt over de mest kjente attraksjonene i gamlebyen i Jerusalem. Det finnes mange flere severdigheter, men det vil føre for langt å gå inn på det her, og man må heller ikke glemme at utenfor gamlebyen er det også enormt mye å se. Hvis man er religiøs eller bare historisk interessert, kan man fint tilbringe flere uker i Jerusalem uten å kjede seg. Israel er dessuten så lite at mange av landets andre severdigheter kan besøkes på dagstur fra Jerusalem.

Gate i det muslimske kvarteret

Som turist i Jerusalem er det imidlertid en ting man bør merke seg: Sabbaten (jødenes helligdag) blir tatt veldig alvorlig. Denne varer fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag og dette markeres med en sirene. Under sabbaten er alt jødisk stengt, inkludert butikker, restauranter og til og med minibanker. Ingen offentlig transport går, men noen taxier kjører. Heldigvis er restaurantene åpne i den muslimske delen av byen, så man slipper å sulte i hjel. Man kan prøve å unngå sabbaten ved å reise til Tel Aviv (på forhånd!), hvor det ikke er så mange som bryr seg. Men sabbaten kan også en interessant tid i Jerusalem. Dersom man går rundt i gamlebyen på fredag kveld vil det være mer eller mindre fullstendig folketomt, en ganske spesiell opplevelse.

Israelske soldater på Cardo Maximus synger sabbaten inn

Israel er dessverre et relativt dyrt ferieland med et prisnivå omtrent som Vest-Europa. Jerusalem er dessuten dyrere enn resten av Israel. De billigste hotellene ligger riktignok på 2-300 kroner, men da er standarden ikke veldig høy. For å komme til Jerusalem fra Norge er det mest naturlig å fly til Tel Aviv og reise videre derfra. Dessverre er det nokså dårlige flyforbindelser fra Norge til Tel Aviv. Selv om den faktiske flytiden fra Oslo ikke burde være mer enn 5-6 timer, kan man regne med å måtte bytte fly et eller annet sted i Europa med tilhørende lang ventetid, for til slutt å ankomme Tel Aviv midt på natten. Ofte må man regne med rundt 4000 kroner for en tur/retur-billett. Air Baltic har imidlertid ofte relativt billige billetter (via Riga), så med litt timing kan man slippe unna med 2000-2500 kroner. Søk på Skyscanner eller Momondo etter flybilletter. Merk at hvis man ankommer på sabbaten vil det ikke finnes noen kollektivtransport fra flyplassen. En taxi fra Tel Aviv til Jerusalem koster rundt 500 kroner.

Print Friendly

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *