Stemningsrapport fra Rethymnon på Kreta

Gjesteartikkel av Marit Nyland og Liv Øverland Kornerud (foto).

Det er rart med det.  Nesten 30 år er gått. Plutselig har vi to godt voksne jenter tid til å gå i våre egne fotspor. En reise tilbake til Kreta for å gjenoppleve gode minner. Vi tenker å spise godt, drikke Mythos til lunsjen og gå på bouzoukiklubb om kveldene. Bade, sole oss. Ta noen utflukter, kanskje.  Vi var i Rethymnon på midten av 80-tallet. Hvorfor ikke fra tilbake dit? Det vi husker best, er stemningen, gresk folkemusikk og dans. Det er mest det som lokker oss tilbake akkurat dit.

Utenpå er vi kanskje litt forandret, innvendig er vi de samme; fnisete, impulsive og eventyrlystne. Kanskje på leting etter det vi tenker tilbake på som autentisk og spennende – en ferieopplevelse med gode minner, dans, musikk og glede. I 1985 var det charter og billigste usentrale hotell. Nå er det rutefly og et eventyrlig hotell i Gamlebyen.

Vi lo hele flyreisen fra Oslo til Chania. Vi fniste som to småjenter i taxituren over til Rethymnon, som er Kretas tredje største by. Vi smilte av glede over hotellet, Casa Vitae. Vakkert, hyggelig og veldig gresk. Autentisk, tenkte vi. So far, so good.

Hvor er stranda?
Vi går ut for å kjenne oss igjen. Rethymnon har en flott sandstrand midt i byen. Det husker vi, og det leser vi om på nettet og i reisebrosjyrene. Men hvor er den blitt av? Havet er jo der ennå, men vannet virker stillestående og skittent.  Sandstranda er tilgrodd av gras, og det er ingen solsenger. Ingen strandbar. Et par mennesker ligger og soler seg på pledd. En kvinne går en ettermiddagstur. Det er alt. Og dette til tross for at det er strålende sol, 30 grader i skyggen og midt på dagen.  Løfter vi blikket litt, ser vi at hele strandområdet er halvveis omringet av en molo, og det finnes en båthavn og en stor holdeplass for turistbusser. Bortenfor der ligger flere nye hoteller, og der er stranda. Og den er fin.  Byen er utvidet med mange nye hoteller, og bystranda er faktisk «flyttet» etter. Jaja, såpass må man tåle etter så mange år. Men vi er litt paffe, og føler oss ærlig talt litt snytt.

Innpiskere
Vi rusler videre inn i den Venetianske havna. Runder hjørnet og ser. Ved første øyekast er alt som før – restauranter, stille vann, sol, havbris og fargerike fiskebåter. En nesten ærbødig følelse tar oss begge – så utrolig rart å være tilbake igjen.

Men så blir vi overfalt av kelnere som fallbyr restaurantene. De lirer av seg en masse norske gloser og er minst like stressende som det vi har erfart i Tyrkia og på Gran Canaria. Og hvorfor skulle det ikke være sånn? Tiden har jo gått, hva hadde vi trodd? At vi stille og rolig skulle velge oss et spisested, hilse høflig på kelneren og så starte en samtale på famlende engelsk, kanskje til og med føle oss litt eksotiske?  Sånn som før. Vi blir likevel så paffe at vi setter oss rett ned på første og beste sted og bestiller en Amstel. Livet er godt, solen skinner og det er ferie.  Da skjer det noe underlig.  En ung kelner kommer med menyen. Han åpner den og viser oss noen gamle bilder fra restauranten. Han peker på en ung mann med stram bart som danser. «This«, sier han, «is Dimitri!» Ja, det er det så sannelig.

Visittkort fra 1985
Et lite tilbakeblikk til 80 tallet. Odysseas Taverna  var en koselig liten restaurant, beliggende  nettopp i den Venetianske havna. I sammenheng med denne, en fantastisk bouzoukiklubb med inngang fra strandpromenaden og gjennomgang fra havna.  Det var «live music every night». Musikken og dansen var fantastisk, de som jobbet der utrolig hyggelige. Joviale, ekte – syntes vi.  Stedet var trangt, nokså skittent og bråkete. Det var ingen dør til toalettet, bare et forheng. Men for en stemning og for en opplevelse! Det hendte noen sloss, det var en del løse individer der som hadde noen udefinerte oppgaver og fikk betaling i Mythos.  Av og til kom politiet og fikk penger.  Men vi elsket det. Etter hvert ble vi også kjent med de som jobbet der. Vi skal ikke si at vi var de eneste turistene der, på ingen måte. Men mange var det ikke.

Bozoukiklubb anno 1985

Og nå sitter vi litt spørrende og ser oss omkring. Stedet heter Mouragio Maria.  Men etter å ha orientert oss litt, ser vi at vi faktisk sitter nøyaktig der Odysseas var. Tilfeldig pisket inn.  Men stedet er utvidet i begge retninger til ett stort spisested. Og Bouzoukiklubben? Der er det lekerom. Snurre sprett er malt på en lyseblå vegg, det er gratis playstation og Mikke Mus slåss med en Condor på flatskjerm i taket.  Vi får i tillegg assosiasjoner til IKEA – det er et inngjerdet ballrom der.  Vi så forresten ikke et eneste barn der i løpet av ei uke.

Lekerom anno 2013

Det er norske flagg i taket inne i restauranten, og en TV skjerm fanger inn gjester fra det som tidligere var inngangen til bouzoukiklubben. Det står en innpisker der også, vi registrerer at de skifter på hvem som har den oppgaven. Eat, drink, NORSK? Ja, igjen – hva hadde vi egentlig trodd? At tiden hadde stått stille og at grekerne var like høflige og stolte som vi tidligere opplevde dem? At vi skulle føle oss litt spesielle?

I den grad vi hører noe bouzoukimusikk er den lav og kommer fra en liten neonfarget radio. DAB, sikkert.  Og hvorfor i all verden skulle den ikke det?

Havna har to ansikter, og ser vi ut mot sjøen er alt tilsynelatende som før. Helt til vi oppdager skuta til Kaptein Sabeltann. Vi tar en Ouzo til og ser en annen vei.

En liten spørrerunde
En kveld kommer vi i snakk med en ung mann fra Arendal. Han kan fortelle at han har reist til Kreta og Rethymnon  i 10 – 15 år, minst 4 ganger årlig. Det har vært store endringer i løpet av denne tiden.. Men han elsker øya og menneskene, sier han. Om han har vært på bouzoukiklubb? Nei, aldri. Har han hørt denne typen musikk? Nei. Hans greske venninne snakker om forskjellige folkesangere som gjester byen, men bouzouki? Nei. Kanskje  i Athen? Hun vet ikke.

Noen dager senere besøker vi Agios Nikolaos. På Dionysos restaurant, idyllisk beliggende ved den bunnløse innsjøen, kommer vi i snakk med innpiskeren, som viser seg å være en hyggelig kar til tross for den utrolig irriterende jobben han utfører.  Vi stiller det samme spørsmålet til ham. Han trekker på skuldrene. Den tradisjonelle, greske bouzoukimusikken er blitt borte, sier han. Han vet ikke hvorfor. Tidene forandrer seg, mener han. Før var det liv, musikk, sang og dans… Han sier at han liker musikken, før han igjen må konsentrere seg om det vi har erfart er greske restaurantansattes viktigste oppgave.  Piske inn flere kunder.

Vi vil gjerne vite mer. Han som serverer oss maten, vil også snakke. Fontas heter han. Jobber som kelner i turistsesongen, plukker oliven resten av året.  85% av alle grekere er på en aller annen måte involvert i olivenproduksjon, kan han fortelle. Han kan også berette at han pleide å danse folkedans før i tiden. Kretere skal danse, sier han. Ifølge legenden er Kreta dansens opprinnelsessted. Man skal danse av glede, man skal danse ut sin sorg og sine frustrasjoner.  Jeg pleide å danse på bordet, sier han. Men han danser ikke lenger.  Det har blitt vanskelig å drive klubber med levende dans og musikk, sier han. De er forstyrrende. Eierne må ha spesialtillatelse, og den er vanskelig å få. Det er også slik at denne typen dans og musikk framkaller sterke følelser i kreterne. Det kan bli urolig. Kanskje noen begynner å slåss. Det er dårlige tider, folk er frustrerte. Myndighetene er redde for konsekvensene, for det ulmer, sier han. Vi forstår at det er mange udetonerte bomber blant befolkningen. Dette er nok noe av grunnen til at kravene til å starte et sted blitt så strenge, det er nesten umulig. Dessuten har ikke folk penger, sier han. Og det å drive et sted med levende musikk koster en del, og folk kan ikke betale. Det finnes nok noen klubber i Athen, sier han.  Men færre enn før, kanskje halvparten?

Fontas blir ganske opprørt når han snakker.  Han er oppgitt over hvordan landet er blitt. Nå må folk bare tenke på penger, sier han. Hellas er jo, som vi sikkert vet, mer eller mindre konkurs? Før var vi gladere, lykkeligere. Vi har bare ett liv, hva bruker vi det til?  De har alltid jobbet mye, men nå består livet bare av å få endene til å møtes. Lønningene er lavere, skattene er høyere.  Det blir ikke tid til å leve, danse og være glad.  Men dette gjelder bare den lille mann. De som styrer, de er der ennå. De klarer seg.  Og de rike betaler ikke skatt. Det sier i alle fall Fontas.

Tilbake i Rethymnon slentrer vi igjen innom Mouragio Maria i havnen. Han som eier restauranten nå heter Dimitri. Han kommer hver dag kl. 1600. Han setter seg ved et bord og snakker av og til med hovmesteren. Ellers drikker han vann fra en plastflaske og følger med. Han er en stor, tung mann med et dystrert uttrykk i ansiktet. Det virker som de ansatte har en enorm respekt for ham.  Fotografen er talfør og våger seg likevel bort for å snakke litt med ham. Det viser seg selvfølgelig at han er hyggelig og at han ved et par anledninger faktisk smiler lurt. Han forteller at han kjøpte stedet i 2000, og da ble bouzoukiklubben lagt ned. Det ble for vanskelig , sier han. Stadige klager fra gjester på nærliggende hoteller over bråk natterstid. Turistene vil jo ikke annet enn å sove! Han sier det samme som Fontas, at det er vanskelig og dyrt å skaffe tillatelser. I tillegg må politiet ha penger. Også han snakker om de følelsene denne typen dans og musikk får fram i kreterne. Han snakker også om frustrasjon, drikking, slåssing. Han mener, som Fontas, at dette kommer av de dårlige tidene. At det kan bli bråk i gatene og på et utested, vil ikke myndighetene ha noe av.  Øya er mer enn noen gang avhengig av turistene, og derfor skal alt være idyll. Så det var blant annet derfor han fikk laget dette lekerommet. Det blir nesten ikke brukt, det er ikke noen penger å tjene på det.   Han lover å holde oss underrettet på Facebook (!) dersom han noen gang skulle få muligheten til å starte opp igjen. Så nå er vi venn med Dimitri på face.  «Give me five«, og audiensen over.

Før vi går, trekker en av de unge kelnerne på skuldene og sier: «Bouzouki? In christmas, maybe«. Og så ler han oppgitt og går.

Aldri på en søndag
Denne klassikeren fra  1959 med Melina Mercouri i hovedrollen som Ilya, fikk Oscar for beste filmmusikk. Tittelmelodien ble verdenskjent og alle nynnet på den. De fleste, inklusive grekerene selv, ser vel på denne melodien som det mest greske all musikk. Filmen ga også den greske kulturen et enormt oppsving, og turistene fikk for alvor øynene opp for dette fantastiske landet, for det unike i den tradisjonelle dansen og musikken. Filmens handling utspiller seg i havnebyen Pireus utenfor Athen, der prostituerte Ilya gleder sine selvvalgte kunder seks av ukens dager.  Men ikke på søndag, for da går hun i teateret og ser greske tragedier. Hun klapper like henrykt hver gang skuespillerne kommer ut på scenen etter ferdig spilt stykke.  For da vet hun at Medea ikke drepte barna sine likevel. Ilyas livsfilosofi er at alt går bra til slutt, og alle historiene hun forteller har samme slutt: … og så gikk alle og badet. Denne lykkelige avslutningen dikter hun også inn i alle de greske tragediene hun ser i teateret.

Nå mener vi riktignok ikke at fravær av den tradisjonelle dansen og musikken er en tragedie på linje med at Medea drepte sine barn. Men vi gjorde som i filmen.  Vi gikk for å bade. Vi glemte musikken og dansen, spiste en god lunsj og dro til stranda.  Den var riktignok ikke på samme sted, men sanda var lys, god og varm. Og havet var nøyaktig som før: avkjølende, rent og salt.

Men hvorfor i all verden viste kelneren oss bilde av dansende Dimitri fra Oddysseas på 80-tallet en gang, sånn uten videre? Nei, sannelig om vi vet.  Vi spurte ikke heller.  Det er vel flere enn oss som har en Dimitri på samvittigheten.

Marit Nyland (55) og Liv Øverland Kornerud (56) har vært venninner siden ungdommen. Marit er bibliotekar og jobber i skolen mens Liv er barne- og ungdomsarbeider og jobber i barnehage.  Begge har reist mye og har det som sin største hobby.

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *