Tog
Kina har stort tognettverk så tog er det mest naturlige transportmidlet over lange distanser.  Tidligere var reisetiden lang og togstandarden lav, men dette har endret seg dramatisk i løpet av bare noen få år.  Allerede i dag har landet verdens største lyntognett og i løpet av noen få år skal nettverket bli enda større.  I dag tar det under fem timer mellom Beijng og Shanghai og i løpet av 2012 skal man kunne reise fra Beijng til Guangzhou (det er langt!) på under ti timer.

Inngangen til den forbudte by i Beijing

Aller først, hvorfor reise til Kina i det hele tatt?  Det finnes selvsagt mange grunner og det vil helt sikkert variere fra person til person hvilke attraksjoner og severdigheter som er mest interessante.  Men uansett hva slags interesser man har vil jeg tro at man kan finne minst en god grunn til å besøke Kina.   La meg her kort gi et par eksempler på ting som bør friste:

Verdens mest dynamiske land
Man kan vanskelig unngå å bli imponert over hvor langt Kina er kommet på svært kort tid. Utgangspunktet var nemlig ikke det aller beste.  Keiserdømmets fall i 1912 utløste en kaotisk periode, blant annet med langvarig borgerkrig (og på toppen av det hele kom andre verdenskrig med japansk okkupasjon).  Uheldigvis gikk Mao og kommunistpartiet seierende ut av borgerkrigen.  Kommunisme har aldri vært noen oppskrift på fremgang, men Kina var ekstra uheldige som hadde en gal psykopat til å implementere det kommunistiske systemet.  Dette resulterte i sultkatastrofer, galskap, vandalisme og generell elendighet slik at Kina var totalt kjørt i grøften ved slutten av 70-tallet.

Kommunistpartiet sitter som kjent fremdeles ved makten men har fullstendig vraket kommunismen og på mange områder er Kina blant verdens mest kapitalistiske land (staten styrer fremdeles en del “strategisk” viktige ting).  Resultatene har ikke latt vente på seg.  På bare noen få tiår har flere hundre millioner kinesere blitt løftet ut av fattigdom.  Fremgangen har kommet så raskt at mange i Vesten faktisk bekymrer seg for at “Kina kan ta over verden”.  I Kina bygger man for eksempel 1318 kilometer høyhastighetstog mellom Beijing og Shanghai på bare tre år og en 30 etasjers høyblokk på 15 dager. Et slikt land bør være verd et besøk.  

Kultur og historie
Som en av verdens eldste sivilisasjoner er Kina en kulturhistorisk gullgruve med en lang og spennende historie.  Gjennom store deler av historien har Kina ligget utviklingsmessig langt foran resten av verden.  I Kina oppfant man boktrykkerkunsten minst 6-700 år før Gutenberg, man brukte papirpenger lenge før noen andre, kompasset ble oppfunnet der, bare for å nevne noen få ting.  Det finnes derfor en lang rekke med kulturminner over hele Kina.  Dessverre fikk Mao ideen om at alt dette skulle ødelegges, men rødegardistene hans rakk heldigvis ikke over alt sammen, og mye av det ødelagte er senere rekonstruert.

Den kinesiske mur ved Shuiguan utenfor Beijing

Naturopplevelser
Kina er et enormt land (arealmessig omtrent på størrelse med USA) og har all slags fantastisk natur og varierte landskap.  Store deler av Kina er dekket av fjell og godt tilrettelagt for fjellturer.  De høyeste fjellene finnes selvsagt i Tibet, men mange av de mindre fjellkjedene er vel så interessante, særlig de hellige fjellene hvor man finner en spennende blanding av kultur og natur.  I tillegg kan man oppleve ørken, steppelandskap, store elver, innsjøer og Kina også har enkelte bra strender.

Huangshan – et av Kinas mest spektakulære fjell

Storbyer
Mange av verdens største byer ligger i Kina og det er først og fremst her at man kan være vitne til Kinas økonomiske mirakel.   Hovedstaden Beijing er utvilsomt den mest interessante byen fra en kulturhistorisk synsvinkel, men nesten samtlige byer er under konstant utvikling og det er utrolig å tenke på hvor fort de endrer seg på kort tid.  Kina har en rekke byer med flere innbyggere enn Norge som bare de færreste her i landet har hørt om.

Shanghai skyline – bydelen Pudong

Kinesisk mat
De fleste har sikkert kjennskap til kinesisk mat fra restauranter i Norge, men kinesisk mat i Kina er noe helt annet.  Det er store regionale forskjeller i den kinesiske matkulturen, og selv om den absolutt kan være av variabel kvalitet så er den beste kinesiske maten nesten verd turen alene.

Kinesisk mat

Shopping
Vi er etter hvert blitt vant til at svært mange varer i norske butikker er produsert i Kina.  (Det er blant annet den store eksporten av kinesiske varer som gjør at enkelte engster seg for at “Kina skal ta over verden”.)  Imidlertid skal det ikke så mye fantasi til å tenke seg at det er betydelig billigere å faktisk kjøpe varene i opprinnelseslandet.  I tillegg har kinesiske butikker et enormt utvalg av produkter som aldri kommer til Norge og på mange av markedene kan man kjøpe piratvarer (av variabel kvalitet) til en svært billig penge.

Nanjing Lu – Shanghais viktigste handlegate

Ulemper med Kina
Det finnes altså mange gode argumenter for å besøke Kina.  For balansens skyld tar jeg også med et par ting som de færreste vil sette pris på.  Folk flest bor i Kina og man merker godt at det finnes 1.3 milliarder innbyggere der.  Når man oppholder seg i den østlige delen av Kina vil man antagelig bli lei av at det er folk “overalt” hele tiden.  Mange av turistattraksjonene er oversvømt av kinesiske turister, gjerne i en turgruppe med en leder som kontinuerlig snakker med høyt volum  i en megafon.  Kineserne har ikke noe særlig sansen for stillhet, og de virker å være lykkeligst når de kan sitte i et støyfullt lokale og hyle og skrike til hverandre.  Forvent derfor ikke å finne fred og ro på steder hvor du normalt finner det i Norge.

Som nevnt er ikke Kina det aller enkleste landet å reise rundt i på egen hånd.  Det største problemet er språkbarrieren.  Kineserne er elendige i engelsk og de kinesiske tegnene gjør det vanskelig å lese skilt og annen informasjon.  Desto lengre fra storbyene man kommer, desto lavere vil dessuten “kulturnivået” på innbyggerne være.  På landsbygda kan man fort bli ganske sjokkert over hva kineserne synes er helt normal oppførsel.  Mindre kultiverte kinesere har blant annet en spesiell spytteteknikk og et noe annerledes forhold til hygiene enn hva man er vant med fra Norge.  Tidligere var det slik i hele landet, men praksisen er nærmest utryddet i Beijing og Shanghai, så også her gjør kineserne fremskritt.

“At the center website,  you can taste the farmer customs…”  - Kineserne sliter fremdeles litt med å få engelsken til å sitte helt.

Det styrende kinesiske kommunistpartiet gjør mye bra men er dessverre både autoritære og paranoide.  Særlig har de angst for at internett skal brukes til å organisere opprør mot regimet, noe som har ført til omfattende sensur og betydelige restriksjoner på bruk av nettet.  (Norge, EU og andre vestlige land  beveger seg dessverre i samme retning.  Blant annet har man her i landet vedtatt å innføre det idiotiske Datalagringsdirektivet for å kunne drive overvåkning av nettbruken).  Flere kjente vestlige nettsteder (blant annet Facebook) er blokkerte slik at man ikke kommer inn på dem i Kina uten å gå via en proxy server eller bruke et VPN.  I tillegg må man vise kinesisk ID-kort for å bruke nettet på en internett-cafe, slik at utlendinger i praksis er ekskludert (desto lengre bort fra Beijing man kommer desto mindre strengt praktiseres imidlertid dette).  Åpne trådløse nettverk er regjeringen heller ikke spesielt glade i, så dette er tungvint å finne i Beijing, som regel kreves det en eller annen form for registrering først.

Selv om Kina stadig mottar flere utenlandske turister er det langt mellom vestlige ansikter på gatene, også i Beijing og Shanghai.  Kineserne synes utlendinger ser ganske rare ut og mange ser ikke noe uhøflig ved å stille seg rundt dem og stirre på dem.  Regn med å få mange forespørsler om å få lov til å ta bilde sammen med deg.  Dette er litt morsomt i begynnelsen, men kan bli irriterende etter hvert.  Hvis du skulle være av afrikansk opprinnelse, så tror jeg at dette vil vekke så mye oppmerksomhet at det vil bli nesten uutholdelig å reise rundt i Kina.

“Please, can I take picture of you?”

Prisnivå
Kina er generelt et billig land å feriere i selv om enkelte turistattraksjoner har blitt ganske dyre etter hvert.  Hvis man går inn for å leve billigst mulig og ikke besøker noen severdigheter kan man skaffe seg mat og overnatting for en femtilapp om dagen.  For 3-400 kroner dagen kan man ha et bra hotellrom, spise mye god mat og fremdeles ha råd til å oppleve noe.  Det er selvsagt også mulig å betale mye mer dersom man vil ha skikkelig luksus.

Beste tidspunkt å reise
Kina er så stort at klimaet varierer betydelig mellom de forskjellige landsdelene slik at det ikke er noe spesielt tidspunkt som passer best for å besøke landet.  Det kan imidlertid være lurt å unngå de store kinesiske feriene: Kinesisk nyttår (varierende tidspunkt men rundt begynnelsen av februar), maiferien (første uken i mai) og oktoberferien (første uken i oktober).  Da er det mye vanskeligere å reise rundt fordi resten av Kina også er på farten.

Dersom man skal til Beijing og Nord-Kina så vil vinteren være ganske så kald.  I april blir temperaturene ofte behagelige og i mai har man det ganske varmt, 20-30 grader.  Sommermånedene er fryktelig varme med temperaturer opp mot 40 grader og anbefales ikke.  I september begynner det å bli bedre og oktober er nesten perfekt, med temperaturer litt i overkant av 20 grader og stort sett pent vær.

Reiserute
Siden Kina er et så stort land er det enormt mange muligheter.  La meg som inspirasjon komme med et forslag til en reiserute som starter og slutter i Beijing og får med seg et ganske variert utvalg av attraksjoner.  Det finnes selvsagt et utall alternative reiseruter samt mulige modifikasjoner av den foreslåtte.

Det hengende klosteret utenfor Datong

Etter å ha besøkt Beijing, noe som man fint kan bruke en ukes tid på, for der er det mye å se,  kan man ta toget eller bussen vestover (5-6 timer) til Datong for å se de buddhistiske Yungang grottene og det hengende klosteret.  Fortsett med buss (ca. 4 timer) opp i det hellige fjellet Wutai Shan.  Her ligger det buddhistiske templer og klostere i haugevis, noen oppe i fjellsidene mens andre er i sentrum av landsbyen Taihuai.  Enten man er interessert i buddhisme eller vakker natur så finner man det her.  Videre kan man ta buss (ca. 4 timer) til Pingyao, en av de få kinesiske byer med en godt bevart gamleby.  Selv om den er blitt ganske kommersialisert etter hvert, så gir den et inntrykk av hvordan kinesiske byer så ut for lenge siden.

Regnværsdag i Pingyao

Fra Pingyao kan man ta tog (8-10 timer) til storbyen Xian, særlig for å besøke Kinas nest største attraksjon, Terrakottahæren, som vokter graven til den første keiseren.  Deretter kan man hoppe på et av lyntogene østover.  Allerede etter en halv time kan man stige av ved Hua Shan, et av mange spektakulære fjell i Kina, men også kjent som det aller farligste pga. de bratte og smale stiene. Høyhastighetstoget bruker deretter 2 ½ time videre til Zhengzhou, en storby som er et godt utgangspunkt for mange av severdighetene i Henan-provinsen.  Herfra kan man blant annet reise på dagsturer til den gamle hovedstaden Kaifeng, Guleelva Nasjonalpark, de buddhistiske Longmen-grottene, Shaolin-tempelet (kjent for kung-fu) og gå fjelltur på Song Shan.

Terrakottahæren i Xian vokter graven til Kinas første keiser

Fra Zhengzhou er det bare 5 ½ time med direktetog nordover til Beijing.  Men dersom man ikke har fått nok kan man enkelt utvide turen ytterligere.  Ta toget 5 timer østover til Nanjing, en av Kinas triveligere storbyer.  Herfra er det også bare en time med lyntog til videre til Shanghai.  Fra Nanjing kan man ta det nye lyntoget til Beijing (kun fire timer), eller man kan stoppe underveis for å gå tur på Tai Shan, Kinas helligste fjell, og besøke Qufu, fødebyen til filosofen Konfusius.

På vei opp mot toppen av Tai Shan – Kinas helligste fjell

Forberedelser før reisen
Forberedelsene til en Kinatur skiller seg ikke så mye fra normale ferieforberedelser, men et par ting er ekstra viktige i Kina.

Hvis man har ambisjoner om å reise rundt på egen hånd i Kina, bør man skaffe seg en oppdatert guidebok.  I Kina er dette mye viktigere enn i noe annet land.  De fleste steder spiller det ingen rolle om guideboken er ti år gammel, mens en slik bok vil derimot være tilnærmet ubrukelig i Kina. Grunnen er selvsagt, som jeg allerede har nevnt, at Kina endrer seg enormt fort.  I 2006 hadde for eksempel Beijing bare 3 t-bane linjer.  Nå har de 15 linjer, med enda flere under konstruksjon, og disse dekker store deler av byen som tidligere var tungvint å besøke uten å bruke taxi.  En bortgjemt attraksjon på landsbygda, som tidligere var nesten ubesøkt fordi det krevde en 15 timers busstur på en elendig vei, kan nå være stappfull av kinesiske turgrupper og med helt ny motorvei helt frem.  Den nedslitte togstasjonen er muligens erstattet av en flunkende ny stasjon på et helt annet sted i byen.  I Kina er det som regel ikke så lett å bare spørre noen hvis man er usikker på noe, så derfor gjelder det å være best mulig forberedt.  Lonely Planet og Rough Guide er de beste bøkene på praktisk informasjon.

Dersom man er interessert i å forstå kinesisk kultur og historie, så lønner det seg lese seg litt opp på dette før man ankommer Kina.  Dette vil sannsynligvis gjøre mange av attraksjonene mye mer interessante.  For en glimrende og lettlest innføring i Kinas kultur historie vil jeg anbefale “Midtens Rike” av Torbjørn Færøvik og “Kina – en reise på livets elv” av samme forfatter.  Disse er rett og slett utrolig bra skrevet.  En annen svært lesverdig bok er selvbiografien “Ville svaner” av Jung Chang, som tar for seg livet til tre generasjoner kinesiske kvinner.

Ideelt sett bør man også lære seg kinesisk på forhånd.  Det vil definitivt gjøre oppholdet enklere.  I praksis er imidlertid dette altfor vanskelig og krever mye lengre studier enn de fleste gidder å bruke før en ferietur.  Jeg vil imidlertid anbefale å lære seg hvordan man uttaler kinesiske ord skrevet med det latinske alfabetet.  Uttalen av en del bokstaver og stavelser er nemlig ikke alltid helt intuitiv, men dette kan enkelt læres på en times tid og potensielt være meget nyttig.

Visum
Alle nordmenn trenger visum til Kina, men dette er heldigvis normalt en formalitet å ordne.  Turistvisum (30 dager) for nordmenn koster 500 kroner (4 dagers ventetid), dyrere hvis man vil ha det hurtigere.  Søknadsskjemaet kan lastes ned fra nettstedet til den kinesiske ambassaden.

For å få visum må man levere den utfylte søknaden og passet sitt på konsulatavdelingen til Kinas ambassade.  Denne ligger på Vindern i Oslo i et lokale som minner om et postkontor, men er altfor lite i forhold til pågangen, slik at køen for å levere/hente visum gjerne står ut av kontoret og langt ned trappen.  Tidligere gikk det an å sende visumsøknaden i posten, men for å spare de ansatte for den betydelige belastningen å legge passet i en konvolutt og returnere til søker, så er ikke dette mulig lenger.  Dersom man bor langt borte fra Oslo og ikke har ønske om en Oslotur (eller to), er derfor eneste mulighet å enten søke om visum gjennom et reisebyrå el.l. eller få noen kjente i Oslo til å levere og hente søknaden og passet for seg.  

Selve visumsøknaden er heldigvis helt kurant.  Kina har ingen krav til dokumentasjon av flybillett eller bestilt overnatting.  Riktignok må man på søknaden fylle ut en adresse i Kina, men dette kontrolleres ikke, så man kan oppgi et vilkårlig hotell dersom man ikke ønsker å planlegge alt i detalj før avreise.

Oppdatering 14. februar 2012:  Ikke før hadde jeg skrevet at det var en formalitet å få visum til Kina, så endrer de reglene slik at det plutselig ikke er helt trivielt lenger.  I følge de nye (idiotiske) reglene må man nå levere en reiseoversikt som inneholder informasjon om hvilke steder man skal besøke og hvilke aktiviteter man skal bedrive.  I tillegg må man vise frem en tur-retur flybillett og hotellbestillinger.  Dette gjør det tilsynelatende vanskelig å reise rundt i Kina uten å ha planlagt alt på forhånd.  Heldigvis er det lett å omgå disse reglene i praksis.  Det holder å lage en vilkårlig reiseplan og bestille et par hotellrom, for deretter å avbestille disse når man har fått visumet.

Hva kan årsaken være til at Kina innfører så skrullete og meningsløse regler? Umiddelbart kan man tenke seg at kineserne ønsker å unngå at folk skal reise rundt på egen hånd og avdekke kritikkverdige forhold.  Men, jeg tviler på at dette er årsaken.  Vanlige turister oppdager neppe noe som ikke allerede er velkjent og godt dokumentert.  Min teori er at dette innføres for at vestlige turister til Kina skal behandles noenlunde likt som kinesiske turister til Vesten.  En kineser som ønsker å feriere i Norge må nemlig forholde seg til et voldsomt byråkrati for å få visum.  Dette inkluderer personlig oppmøte med intervju, dokumentasjon av inntekt og tilknytning til hjemlandet.  Håpløse greier, altså.  Kineserne ønsker kanskje at vi skal få smake vår egen medisin?  La oss være glade for at de nye reglene for visum til Kina er enkle å omgå selv om det nå kreves litt mer arbeid enn før.

Komme seg til Kina
De fleste turister ankommer Kina med fly, vanligvis til Beijing eller Shanghai.  Heldigvis er det vanligvis relativt billig å fly til Kina. Normalt bør det ikke være nødvendig å betale mer enn 6000 kroner, nesten uansett når man vil reise.  Med litt flaks og god timing kan man faktisk fly tur/retur for litt i overkant av 3000 kroner.  For å finne de billigste flybillettene bør man leke seg litt med søkemotorer som Finn, Kayak og Momondo.  Disse søker i databasene til de fleste flyselskaper og nettreisebyråer og presenterer resultatene på en oversiktlig måte.  Prøv litt med forskjellige datoer og se hva som dukker opp.

Aeroflot pleier å være svært konkurransedyktige på flybilletter til Beijing og Shangai og vil ofte være det billigste selskapet.  I enkelte tilfeller kan imidlertid andre flyselskap ha spesielle kampanjer og slå Aeroflot på pris.  Til tross for sitt noe frynsete rykte er Aeroflot helt greie å fly med, selv om de ikke vinner noen pris for underholdningen på flyet.  Flyruten via Moskva er også blant de korteste, men dersom man kommer fra Oslo må man som regel vente 5-6 timer på den fryktelig kjedelige flyplassen i Moskva på det korresponderende flyet.  Hvis kort reisetid er det viktigste, bør man velge Finnair.  Selv med flybytte i Helsinki tar hele reisen bare ca. 11 timer. De har dessuten nye fly med moderne underholdningssystem.  

I neste del av artikkelserien skal jeg se nærmere på reisetips som kan være nyttige når man har ankommet Kina.

Malbork slott sett fra motsatt side av elven Nogat

Historien begynner egentlig under det tredje korstoget med opprettelsen av en tysk hospitalsorden i byen Akko (nord i nåværende Israel). Snart ble imidlertid ordenen omgjort til en en militær orden, den tyske ridderorden, etter modell av den mer kjente tempelridderordenen. De tyske ridderne skulle snart bli svært mektige og etter korstogene ekspanderte de voldsomt i Europa, blant annet ved å tilby sine tjenester til konger som ønsket å ta knekken på eventuelle hedninger i området sitt.

Slottet sett fra en annen vinkel 

På slutten av 1200-tallet ble ridderne invitert til Preussen (i dagens Polen). Etter en stund med kriging hadde de skaffet seg kontroll over et område som omfattet deler av dagens Polen, Russland (Kaliningrad), Estland, Latvia og Litauen. Der opprettet de en geistlig stat, kjent som de tyske riddernes ordensstat. Ridderne grunnla flere byer og bygget en rekke borger og slott for å konsolidere sin makt. I dag er slottet i Malbork (den gang kalt Marienburg) de mest kjente og dette fungerte da også som hovedsete for ridderne. Det finnes masse andre spor etter ridderne i denne delen av Polen, særlig kjent er byen Toruń.

Slottet ser finest ut utenfra

Men snart skulle det gå nedover igjen med de tyske ridderne og utover 1400-tallet måtte de gi tapt for det polske kongedømmet. I perioden 1457-1772 ble slottet i Malbork derfor brukt som residens for den polske kongen, unntatt for en kort stund hvor byen og slottet var under svensk(!) okkupasjon. Deretter har slottet blitt skadet og fikset på et par ganger (særlig store skader under andre verdenskrig), men er nå i god stand. Norge har faktisk bidratt med penger til oppussingen av et par av rommene.

Stormesterens sal inne i slottet (Foto av Mewes / Wikimedia Commons)

For historisk interesserte er det altså mange grunner til å besøke slottet i Malbork. Slottet ligger ved elven av Nogat, en sideelv til Wisła og ser spesielt imponerende ut fra motsatt elvebredde.  Faktisk er det utenfra at viser seg fra sin beste side, for inne i borggården får man ikke noe inntrykk av størrelsen på slottet. Det er mulig å gå rundt på egenhånd inne i slottet og man har adgang til en stor del av rommene. En del av rommene er fint dekorert, spesielt i stormesterens palass, men dessverre er de som regel helt tomme så man får ikke helt den store “middelalderstemningen” av å gå rundt her.

Statuer av stormestere i den tyske ridderordenen

I høysesongen koster det 39 PLZ (ca. 70 NOK) for inngangsbilletten til slottet, inkludert en audioguide. For en litt høyere pris kan man få guidet omvisning. I tillegg koster det 8 PLZ for adgang til tårnet. Slottet er åpent hele året. I slutten av juli har man en middelalderfestival hvor man blant annet rekonstruerer slaget fra 1457 hvor polakkene beseiret de tyske ridderne og tok over slottet.

Fra denne småskalamodellen ser man at Malbork slott er ganske stort

Det er mest naturlig å besøke Malbork på en dagstur fra Gdańsk, noe som er svært enkelt. Togene har relativt hyppige avganger med reisetid på rundt en time. Derimot er reisetiden fra hovedstaden Warszawa på 5-7 timer så en dagstur derfra er utelukket. Imidlertid finnes det en rekke hoteller i Malbork hvor man kan overnatte. Togstasjonen i Malbork ligger litt i utkanten av byen, med ca 15-20 minutter å spasere til slottet. Sjekk nettstedet til Deutsche Bahn for oversikt over togtider i Polen.

Og enda et bilde fra motsatt side av elven Nogat

For å komme til Gdansk fra Norge har man et glimrende utvalg av ruter med billigfly. Ryanair flyr fra Rygge, Wizzair fra Torp og Norwegian fra Gardermoen til Gdansk, så det skulle være meget gode muligheter for å få en billig flybillett. For sikkerhets skyld kan man også sjekke de tradisjonelle flyselskapene med Finn, Kayak, Momondo eller lignende.

..og slik fortsetter det i mange timer.  Vurder å ta gondolbanen til toppen.

Mange topper på Huangshan.

Lett å ta fine bilder på Huangshan

Mystras med palasset og borgen på toppen (foto fra Wikimedia / stg_gr1)

Mystras ligger i provinsen Lakonia i nærheten av byen Sparta på halvøya Peloponnes.  Det var først på 1200-tallet at byen stod frem som en viktig by i det østromerske riket (gjerne kalt Bysants).  Det østromerske riket var restene av det gamle romerriket (det vestromerske riket var falt for lenge siden) med hovedstad i Konstantinopel (i dag kjent som Istanbul).

Utsikt over Mystras fra toppen av borgen

Det var frankerne som først bygget en borg på toppen av fjellsiden, men i 1261 tok bysantinerne over.  På den tiden var Bysants under press fra alle kanter og på vei nedover, men allikevel var dette begynnelsen på en god periode for Mystras med relativ velstand og hvor byen stod frem som den nestviktigste byen i det østromerske riket etter Konstantinopel.  Mystras tiltrakk seg mange intellektuelle fra hele Bysants og man hadde en slags kulturell renessanse hvor den gamle greske filosofien spilte en viktig rolle.

Agia Sofia kirken i Mystras

Men det østromerske riket gikk mot slutten og i 1460 tok ottomanerne over Mystras.  Under muslimene gikk det sakte nedover med byen, men i en kort periode 1687-1715 tok Venezia over byen og man opplevde et midlertidig oppsving.  Etterpå tok tyrkerne over igjen og da gikk det fort nedover.  I 1825 ble byen helt ødelagt av tyrkerne under den greske selvstendighetskrigen og da Hellas ble selvstendig forlot man ruinene av Mystras og bygget heller den moderne byen Sparta i nærheten.

Ruiner i Mystras med palasset i bakgrunnen

Mystras er i dag eneste gjenværende eksemplet på et bysantinsk (østromersk) palasskompleks i Hellas.  Komplekset er stort og inneholder en rekke kloster og kirker, samt en borg på toppen.  Fra 1950 og frem til i dag er det gjort et omfattende restaurasjonsarbeid slik at mange av ruinene er i god stand.  Siden 1989 står byen på Unescos verdensarvliste.

Pantanassa-klosteret er fremdeles i bruk

Mystras ligger i en fjellside med borgen på toppen og byen under seg. Byen kan deles inn i øvre og nedre del, hvor den øverste domineres av det store despot-palasset og de to kirkene Agia Sofia og Agios Nikolaos.  Den nedre bydelen har en rekke klostre, blant annet Pantanassa-klosteret som er den eneste bygningen i Mystra som fremdeles er i bruk.

Gamle veggmalerier i Agios Nikolaos kirken

Det er satt opp mange skilt med historisk informasjon rundt om i Mystras, men selv om man ikke er altfor historisk interessert, er det en trivelig opplevelse å spasere rundt blant de svært vakre ruinene. Inngangsbilletten er forøvrig billig, bare 5 euro.  Området er ganske stort så man trenger god tid dersom man skal få med seg alt og siden Mystras ligger i en fjellskråning blir det en nødvendigvis en del gåing både opp og ned.  På sommeren kan det dessuten bli svært varmt å spasere rundt.  Imidlertid er det mulig å å ta taxi til inngangen på toppen for deretter å spasere ned og ut i bunnen.

Agios Demetrios kirken i Mystras

Det er mest naturlig å besøke Mystras med utgangspunkt i Sparta som ligger på en slette bare noen kilometer fra byen.  Mange husker sikkert Sparta som erkerivalen til Athen fra historietimene.  Dessverre er gamle Sparta forlengst borte og de få ruinene som er igjen er ikke spesielt imponerende.

Ingen mangel på gamle kirker i Mystras – her er Aphentiko-kirken

For å komme til Sparta fra Athen er buss det eneste alternativet dersom man ikke har egen bil.  Selskapet KTEL Lakonias har en rekke avganger.  Nettsiden deres er elendig og bare på gresk, men her er ihvertfall rutetidene mellom Athen og Sparta (bruk Google translate hvis noe er uklart).  Turen tar 3-4 timer og koster for tiden 17.60 euro. Fra Sparta går det ofte lokalbusser til Mystras, eller man kan ta taxi.

Mange fine blomster i ruinene hvis man kommer på riktig årstid

Som kjent er Hellas i praksis konkurs etter å ha jukset med regnskapene og levd langt over evne i lengre tid.  De økonomiske innstramningene er ikke spesielt populære og det har vært mye demonstrasjoner og streiker i det siste.  Normalt bør ikke dette være noe problem for turister, men det kan være lurt å følge med i nyhetsbildet i tilfellet det skulle bryte ut streiker som gjør det vanskelig å komme seg rundt.  Dessverre finnes det ikke lenger noen direktefly fra Norge til Athen etter at Norwegian la ned sin rute fra Rygge.  Det nærmeste man kommer er Ryanair sin sommerrute til Thessaloniki, men da har man fremdeles et godt stykke igjen til Mystras.  Søk på Finn, Kayak, Momondo eller lignende for å finne billigste flybillett med tradisjonelt flyselskap (inkludert mellomlanding).

Togstasjonen i Luoyang i rushtiden

Kina har lenge hatt et omfattende tognettverk som dekker det meste av landet.  Høyhastighetstog er imidlertid relativt nytt i Kina, men når kineserne først bestemmer seg for noe, går det som regel fort å sette planene i verk.  Slik var det også med lyntogprogrammet, hvor man på bare få år har gått fra ingenting til å ha verdens suverent største nettverk av høyhastighetstog.  For eksempel har kineserne på bare tre år bygget høyhastighetstog mellom Beijing og Shanghai, en strekning på rundt 1318 km, noe som omtrent tilsvarer avstanden fra Kristiansand til Tromsø i luftlinje.  Videre er man er godt i gang med linjen fra Beijing til Guangzhou (helt sør i Kina).  Den sørlige delen fra Wuhan til Guangzhou er allerede åpnet og resten skal etter planen følge i 2012.  I tillegg finnes det flere kortere strekninger som fra Zhengzhou til Xian.  Man kan vanskelig unnlate å bli imponert over byggehastigheten, men ved nærmere ettersyn er ikke alt så rosenrødt.

Mer normalt: togstasjonen i Shanghai

Den første antydningen av problemer kom i februar i år da jernbaneministeren Liu Zhijun plutselig ble avsatt pga korrupsjonsanklager.  Kinesiske myndigheter er ikke så transparente, men ryktene sier at han hadde mottatt bestikkelser fra byggefirmaene og at det var tatt enkelte “snarveier” i byggingen slik at kvaliteten på arbeidet ikke var helt som ønsket.  Den nye jernbaneministeren Sheng Guangzu erklærte umiddelbart at utbyggingstakten for lyntognettet skulle settes ned.  Videre skulle topphastigheten på høyhastighetsnettet Beijing-Shanghai reduseres, både av sikkerhetsmessige årsaker og for å begrense energiforbruket for å kunne tilby billigere billetter.  Opprinnelig var det meningen at disse togene skulle bli verdens raskeste med en topphastighet på 380 km/t, men nå ble det bare 300 km/t.

Et av de langsommere lyntogene ankommer Beijing

En hastighet på 300 km/t er ikke noe å kimse av, men plutselig var ikke de kinesiske togene verdens raskeste lenger.  Både Japan, Korea, Frankrike og Spania har tog som går enten like fort eller marginalt raskere, noe som er et voldsomt presistjenederlag for den kinesiske regjeringen.  Argumentet om å redusere energiforbruket har absolutt noe for seg, da et tog i 380 km/t har omtrent 60% større luftmotstand enn et tog i 300 km/t, men dette hadde nok vært en liten pris å betale for å være “raskest i verden”.  Mye tyder derfor på at ryktene om “snarveier” i byggingen kan ha noe for seg.

Bra fart på toget mellom Beijing og Tianjin i 2010, men nå er topphastigheten satt ned til “kun” 300 km/t.

Som om ikke dette var nok, så opplevde man en rekke tekniske problemer da Beijing-Shanghai banen åpnet i slutten av juni, noe som førte til omfattende forsinkelser.  I tillegg krasjet et annet høyhastighetstog (ikke på Beijing-Shanghai banen) i nærheten av Wenzhou bare noen uker senere.  Dette førte til at man skrudde ned topphastigheten på samtlige høyhastighetstog (ikke bare de raskeste) på hele jernbanenettet.  Togene som tidligere gikk i 250 km/t fikk nå bare lov til å kjøre med maksimalt 200 km/t.  Det lavere energiforbruket skulle gi lavere billettpriser, men en prisforskjell på rundt fem prosent har liten betydning for de fleste kinesere.

CRH380A-toget, i prinsippet Kinas aller raskeste, men nå begrenset til 300 km/t.

Den voldsomme satsningen på utbyggingen av lyntog har faktisk vært ganske kontroversiell innenriks og slett ikke så populær som man skulle tro hvis man kun følger utenlandsk media. Billettene til høyhastighetstogene er nemlig betydelig dyrere enn vanlige tog (ca. 500 norske kroner for det raskeste toget mellom Beijng og Shanghai f.eks.), noe de færreste vanlige kinesere har råd til.  Majoriteten foretrekker derfor de vesentlig langsommere og billigere togene.  De nye togene har derfor ikke avlastet kapasiteten så voldsomt og det kan fremdeles være vanskelig å få billett til de billige togene.  Samtidig har mange irritert seg over at de dyre nye lyntogene kjører uten å være fulle.

Kinesiske togstasjoner har lystavler som viser antall ledige seter på hver avgang.  Meget nyttig ved kjøp av togbillett!

De nye togene er heller ikke alltid så praktiske.  Stasjonene ble ofte plassert langt utenfor bysentrum, slik som i Luoyang. Forståelig, for dette gjorde nok byggingen betydelig enklere.  Men, dette har altså ført til en rekke “spøkelsesstasjoner” hvor det blir lite aktivitet når det enkelte ganger kan være flere timer mellom hvert tog.  De fleste av disse stasjonene er for eksempel betydelig større enn Gardermoen og virker dermed å være fullstendig overdimensjonerte i forhold til den faktiske trafikken.

Inne i en typisk kinesisk “hard seat” togvogn.

Til tross for lett tilgang på billig arbeidskraft er det ingen tvil om at det har kostet dyrt å bygge Kinas lyntognett.  Selv med de høye billettprisene går samtlige høyhastighetslinjer med voldsomt underskudd.   Ikke rart at mange har spurt seg om dette var den beste måten å bruke pengene på.  (Digresjon: Norge har verken billig arbeidskraft, lett terreng å bygge toglinjer i, eller passasjergrunnlag for lyntog, men allikevel finnes det faktisk mennesker som mener at lyntog vil være lønnsomt i Norge.  Nei, det er ikke en spøk!  Bygging av høyhastighetstog i Norge utredes faktisk av Jernbaneverket for Stortinget nå.  Motivasjonen skal visstnok være å “redde klimaet” ved å få en håndfull passasjerer over fra fly til tog.  Ja, helt sant!  Se forøvrig Reisemagazinets artikkel om klimautslipp fra fly.)

Lyntogkupeene er absolutt å foretrekke fremfor “hard seat” på et langsomt tog.

Det blir interessant å se hva som skjer i fremtiden med Kinas lyntognettverk.  Hvis kineserne etterhvert føler seg sikre på at det ikke er problemer med konstruksjonen, kan det tenkes at de setter opp hastigheten igjen.  Men, for øyeblikket virker situasjonen ganske usikker og det kan også  tenkes at satsningen og utbyggingen reduseres ytterligere.  For utenlandske turister, som ikke trenger å bekymre seg for enorme underskudd og dyr overdimensjonert infrastruktur, har imidlertid det kinesiske høyhastighetsnettet bare fordeler.  Det er nå lettere enn noen gang å bevege seg raskt og enkelt rundt i Kina, samtidig som man nyter godt av subsidierte billettpriser.   En reise med Kinas lyntog er en svært behagelig opplevelse med god benplass, seter som kan legges langt bakover og helt “smooth” bevegelse uten dunking eller andre ulyder.  Normalt er det relativt enkelt å få billett på kort varsel og folkekaoset på de ordinære kinesiske togstasjonene er det vel få som savner.

Alhambra i kveldslys (Foto av Jebulon / Wikimedia Commons)

Maurerne er betegnelsen på muslimene som kom fra Nord-Afrika og i en stund hersket over nesten hele den iberiske halvøya. Etter hvert kom imidlertid de kristne på offensiven og i 1212 var maurerne fordrevet fra det meste av Spania, bortsett fra emiratet Granada (tilsvarer omtrent den sørlige delen av dagens Andalucia).  Alhambra var hovedkvarteret og bolig for de muslimske emirene som styrte Granada og det var disse som i den relativt fredelige perioden på 1300-tallet bygget Alhambra.

Alcazaba i Alhambra

Lenge hersket det en slags fred mellom Granada og de andre kristne kongedømmene i Spania, men i 1492 ble endelig muslimene drevet ut av landet.  De katolske kongene som overtok Alhambra gjorde moskeen om til kirke og laget enkelte andre påbygninger. Senere ble imidlertid stedet ble av en eller annen grunn ignorert, og var faktisk en stund i bruk som fengsel.  I 1812 inntok Napoleon Alhambra og påførte det store skader og prøvde til og med å sprenge det i lufta, heldigvis uten å lykkes.  Utover 1800-tallet ble man imidlertid oppmerksomme på hvilken kulturskatt man hadde med å gjøre, og palasset ble klassifert som spansk nasjonalmonument og restaurasjonsarbeid ble satt i gang.  I dag er det en av Spanias største turistattraksjoner og det står selvfølgelig på Unescos verdensarvliste.

Patio de los arrayanes i Nasrid-palasset

Alhambra kan grovt deles inn i tre deler: Nasrid-palasset (Palacios Nazaries), festningen Alcazaba og hagen Generalife.  Ordet Alcazaba kommer fra det arabiske ordet “al-qasbah” for festning.  Alle maurerfort i Spania refereres derfor til som Alcazaba.  (Tilsvarende kommer ordet “alcazar” for slott fra arabiske “al-qasr”.  Stort sett alle spanske ord som begynner på “al” har arabisk opprinnelse).

Tydelig arabisk innflytelse i Nasrid-palasset

Nasrid-palasset er den mest imponerende delen av Alhambra og hovedårsaken til at komplekset er så kjent.  Palasset er ikke så veldig stort, men man bør ta seg god tid til å få med seg alle detaljene og utsmykningene.  Her kan man oppleve det ypperste av muslimsk kunst og arkitektur, hvor alt er satt sammen for å gi en “harmonisk” opplevelse.  I dag tar vi selvsagt innlagt vann for en selvfølge, men det var naturligvis ikke tilfellet i middelalderen.  Vann er imidlertid en viktig del av Alhambra og maurerne ordnet dette ved å endre løpet på elven Darro slik at man kunne hente vann til Alhambra via akvedukter.  Rennende vann er også i dag en viktig del av det flotte hagekomplekset Generalife.

Patio de los leones (Løvepatioen) i Nasrid-palasset

Å kjøpe billett til Alhambra kan være litt vanskeligere enn man er vant til fra andre turistattraksjoner i Spania.  Adgangen til Nasrid-palasset er nemlig begrenset til 800 personer hver dag.  Dersom man møter opp ved billettluken sent på dagen, er det derfor gode sjanser for at alle billettene (13 euro) er utsolgt.  (Resten av Alhambra kan man besøke (7 euro)).  En viss andel av billettene selges imidlertid på nettet, slik at det er mulig å reservere på forhånd.  Dersom alle nettbillettene er utsolgt, trenger man imidlertid ikke gi opp, da det fremdeles vil være billetter tilgjengelig fra billettkontoret.  Ved å møte opp før billettkontoret åpner (vanligvis danner det seg en liten kø), vil man normalt enkelt kunne få billett.  Merk at billetten angir en bestemt tid for å besøke Nasrid-palasset, noe vaktene er ganske strenge på.  Men har man først kommet inn, kan man bli så lenge man vil.

Harmonisk hage i Alhambra

Alhambra ligger på en høyde over Granada og dersom man bor i bykjernen har man en relativt tung spasertur foran seg.  Heldigvis går det minibuss (linje 30 og 32, pris 1 euro) fra Plaza Nueva i Granada og opp til billettkontoret med få minutters mellomrom.

Fine detaljer overalt i Alhambra

Det er relativt enkelt å komme seg til Granada uansett hvor man måtte befinne seg i Spania.  Fra Madrid er det ca. 430 kilometer og det går både tog og buss.  Buss er mye billigere og anbefales (5 timer).  Fra Solkysten vil det også være enkelt å komme seg til Granada.  Fra Malaga går det for eksempel omtrent 1 buss i timen (reisetid ca to timer).  Se reiseplanleggeren til busselskapet Alsa for rutetider og priser for hele Spania.  Det er også mulig å ta tog fra Malaga, men det er verken særlig praktisk, raskt eller billig.

Hagen Generalife

Siden Spania er et av de mest populære ferielandene for nordmenn, så det er et hav av mulige flyruter fra Norge.  Normalt er Ryanair fra Torp eller Rygge billigst, men sjekk også Norwegian og de tradisjonelle flyselskapene ved hjelp av Finn, Kayak, Momondo eller lignende.

Det har har gått en del år siden mitt første besøk i Tsjekkia. Da dro jeg naturligvis til Praha som de fleste gjør. Den gangen hadde jeg ikke den fjerneste anelse om at jeg senere skulle bosette meg i dette landet. Ei heller visste jeg at det som strakte seg utenfor hovedstaden, kunne være minst like fascinerende som De Tusen Tårns By, som Praha i blant betegnes.  Til tross for at jeg siden den gang har lært dette lille landet, inneklemt mellom sine større naboer, å kjenne, lar jeg meg fremdeles forundre av det. Nesten hver helgetur byr på en eller annen overraskelse. Den siste av en lang rekke oppdagelser var en liten by ved navn Znojmo nær grensen til Østerrike. Denne opplevelsen har jeg lyst til å dele med dere.

Znojmos historiske bygninger rager over flotte naturomgivelser

På vei dit visste jeg bare at Znojmo ligger helt sørpå, og at det skulle være en sjarmerende liten by. Etter å ha ankommet busstasjonen, satte jeg rent intuitivt kursen mot gamlebyen, og etter et par minutters fottur visste jeg at turen hit var midt i blinken.  Jeg stod midt på en svær plass omringet av småbygninger, restauranter med ølhager samt vinstuer. Jeg forsto at jeg befant meg i sentrum av gamlebyen, og gav meg i kast med å utforske et nettverk av gågater og smau som løp i alle retninger. Den første overraskelsen var at gamlebyen var langt mer utstrakt enn man kunne forvente. Den andre overraskelsen bestod i at Znojmo bydde på en spennende blanding av byggestiler.

Avslappet stemning på hovedplassen i Znojmo

Etter en stund snublet jeg over et gedigent fortidsminne: en romansk rotunde fra 1100-tallet, og kort etterpå stod jeg foran et fint gotisk rådhus som raget over hustakene. Det som utfyller bybildet er små figurer, freskomalerier og andre detaljer som gjør at Znojmo vekker assosiasjoner med franske eller østerrikske småbyer og er et sjarmerende og stemningsfullt sted for spaserturer.

Man blir nærmest slått av roen som hersker i Znojmos trange gater

Da jeg nærmet meg utkanten av gamlebyen, og var overbevisst om at jeg hadde sett alt som var av interesse, fikk jeg øye på noe som brant seg fast i minnet mitt. Nedenfor bymurene stod det mange små hus tett i tett på en skråning ned mot elva. Bebyggelsen på skråningen fikk meg til å tenke umiddelbart på et amfiteater der ytterkantene var dannet av bymurene, mens scenen var elvas glitrende overflate.

Bebyggelsen byr på flotte detaljer slik som dette freskomaleriet

Det later til at man i Znojmo er veldig godt klar over at utsikten er meget spesiell, for det er tilrettelagt for alle som vil se nærmere på både deler av byens bebyggelse og området omkring – det står nemlig to store kikkerter på hver sin side av muren som omkranser skråningen.  Et annet, til og med bedre observasjonssted er det 80 meters høye rådhustårnet. Det vakre, slanke bygget ble reist på 1400-tallet, og er blant de viktigste gotiske byggverkene i Tsjekkia. Det er bryet verdt å bestige tårnet for så å kunne ta hele området i øyesyn.

Det var nok ingen spøk å forsere disse murene

Under vandringen gjennom byen gjorde jeg flere interessante funn. Et av dem var underjordiske ganger fra middelalderen. En liten del av det store tunellnettverket på ca 30 km brukes i dag som en slags skrekktunnell med overnaturlige vesener og et alkymistlaboratorium.  En annen oppdagelse var et utendørs gamlehjem for pensjonerte rovfugler der den eneste ansatte, en høflig, bedaget dame, svarte på alle mine plagsomme spørsmål og fortalte historier om anstaltens bevingede beboere.  Enda en interessant ting var en bildeutstilling med gamle fotografier skrevet ut i plakatstørrelse som framstilte hvordan byen hadde sett ut for over ett hundre år siden.

Katakombene i Znojmo (Foto av Petr Novák, Wikipedia)

Men den aller største overraskelsen lå i det faktum at mens jeg vandret i byens smug, møtte jeg forbløffende få turister. Ikke bare egner Znojmo seg fantastisk som reisemål, men i tillegg later byen til å ønske besøkende velkommen med åpne armer – utesteder står med vidåpne dører, og gater innbyr til lange spaserturer. På jernbanestasjonen så jeg til og med et fint, moderne tog som pendler mellom Znojmo og Wien. Og enda vrimlet det ikke av turister! Iblant hørte jeg noen tyske stemmer, og en gang gikk forbi en tsjekkisk kjendis, men det var langt fra nok til å forstyrre den dominerende roen! Var det en tilfeldighet?  Kom jeg liksom på feil dag? (eller rettere sagt på rette dagen) Eller oppdaget jeg en søvnig enklave, et sted som har alle fordeler av å være en fin turistdestinasjon og ingen av de ulempene som vanligvis følger med? Det forblir en gåte for meg.

Znojmo er omgitt av av bølgende, skogkledd terreng

Hvis beskrivelsen ovenfor virker besnærende, og du fikk plutselig lyst til å begi deg ut på oppdagelsesferd, lurer du kanskje på hvordan man kan komme seg til disse traktene. Jeg mener at det aller beste utgangspunktet for reiser i hele Mähren-regionen er Brno som i seg selv er verdt et besøk. Brno, som er regionens hovedstad, har riktignok sin egen lufthavn, men det finnes ingen flyselskaper som flyr direkte fra Norge til Brno. Derfor blir det best å satse på f.eks. Norwegian eller SAS og fly til Praha Flyplass. Derfra kan man fortsette med buss. Turen til Brno tar ca 2,5 timer, og jeg anbefaler å sette av to dager til å utforske denne byen for deretter å sette i gang med å stifte bekjentskap med andre interessante steder i regionen.

P.S.  Dersom du har spørsmål angående reiser til Tsjekkia (eller trenger en som vil guide deg for moro skyld) – ikke vær redd for å spørre. Du kan bruke følgende e-post: yal_miasma@hotmail.com

Sokha Beach – Den beste stranden i Sihanoukville

Det tredje turiststedet i Kambodsja er Sihanoukville på kysten.  Her er det ikke kultur eller historie som tiltrekker seg folk, men derimot strendene.  Sihanoukville har Kambodsjas beste strender og mange ser byen som et godt og billigere alternativ til strendene i Thailand.  Det er da også mye bra å si om Sihanoukville, og dersom de tar tak i hovedproblemet, som jeg skal komme tilbake til, kan stedet ha en lys fremtid.

Serendipity Beach – den mest populære stranden

Sihanoukville er oppkalt etter den tidligere kongen Norodom Sihanouk og vokste opp rundt havnen som ble bygget ut på 1950-tallet.  Det er altså en relativt ny by så det er ingen spesielt spennende historie tilknyttet stedet.  Kulturseverdighetene er da også av relativt moderat interesse selv om byen naturligvis har et par buddhistiske templer.  Det spiller da også mindre rolle for de fleste turistene kommer hovedsakelig for å bade, sole seg og slappe av.

Behov for asfalt i hovedgaten ned til Serendipity Beach

Byen strekker seg over et relativt stort område og det finnes masse forskjellige strender.  De fleste er offentlige, men noen er private og tilknyttet et hotell. Den klart beste stranden er Sokha Beach som tilhører luksushotellet Sokha Beach Resort.  Man trenger imidlertid ikke bo på hotellet for å benytte stranden.  For 5 US$ kan man være på stranden hele dagen.  Blant de offentlige strendene er Serendipity Beach den klart mest populære.  Ved strandpromenaden her ligger restaurantene og barene tett i tett. Det samme gjelder den tilstøtende Occheutal Beach.  Et mye roligere alternativ er Otres Beach, litt utenfor byen.  Her kan man virkelig oppleve fred og ro, spesielt i lavsesongen er det knapt turister her.

Ikke så mye kultur i Sihanoukville, men et par buddhistiske templer har de selvsagt

Den største fordelen med Sihanoukville er prisnivået som er betydelig lavere enn i for eksempel Thailand.  Kambodsja bruker amerikanske dollar som valuta (bortsett fra for småbeløp hvor man anvender den lokale valutaen kambodsjansk riel).  Hvis man ikke stiller store krav til standard, kan man overnatte for 2-4 US$.  For 10-15$ får man rom med en akseptabel standard, for 20-30$ et meget fint rom, mens for 35-40$ kan man få en større luksuriøs leilighet.  Maten er også billig, kambodsjanske hovedretter koster typisk 3-5$ og 1 halvliter øl rundt 0.50$.

Victory Beach er også ganske fin

Sihanoukville har imidlertid et enormt problem med forsøpling.  Byen har åpenbart ingen fungerende avfallshåndtering og folk slenger fra seg søppel overalt.  Det har ulempen at enkelte strender minner mer om søppelfyllinger enn paradisstrender, noe som vil virke frastøtende på turister i lengden.  Søppel er ikke noe ukjent fenomen på strender i andre land heller, men Kambodsja er utvilsomt blant verstingene.  Dette er et problem de rett og slett blir nødt til å ta tak i før eller siden.  (Merk at søppel ikke er noe problem på de private strendene.)

Kbal Chhay fossefallene

Dersom man blir lei av å bade og sole seg, har man flere alternative aktiviteter.  Det er mulig å ta dykkersertifikat eller bare låne snorkleutstyr (ikke forvent å se allverden).  Man kan leie båt og reise rundt til noen av øyene utenfor kysten.  Sihanoukville har mange reisebyråer som tilbyr dagsturer.  Den mest populære turen er til Bamboo Island (Koh Russei) med innlagt snorkling.  Det koster typisk 15$ for en slik dagstur inkludert frokost og lunsj.  På nettet kan man finne fortellinger om Bamboo Island som en paradisisk øy, nesten uberørt av mennesker.  Folkene som har skrevet dette må enten være blinde eller gale, for strendene på øya er den reneste søppelfylling.  Det skyldes i stor grad at etter lunsj på øya, så slenger turoperatørene fra seg all søpla på stranda før de reiser tilbake til Sihanoukville.

Krokodiller i Snake House

Kbal Chhay Waterfalls er en foss ikke så langt fra Sihanoukville. Sammenlignet med Niagara Falls er den ikke så imponerende, men en tur hit kan være en fin avveksling fra strandlivet.  En hvilken som helst tuk-tuk kan kjøre dit og tilbake (ca 10$).  Ream National Park med jungelturer og rikt dyreliv er også en populær dagstur.  Den russiskeide restauranten Snake House har en tilhørende park med slanger, krokodiller og andre slags dyr (gratis hvis man spiser der, ellers 3$).

Bamboo Island – potensielt en paradisøy

Hvis man planlegger å reise videre med buss fra Kambodsja til Vietnam, så er Sihanoukville den beste plassen i Kambodsja for å skaffe seg visum (som man er nødt til å ha på forhånd hvis man ikke ankommer Vietnam med fly).  Det vietnamesiske konsulatet i Sihanoukville må være blant verdens mest effektive og utsteder visum til Vietnam på få minutter.  Det går langt raskere å få visum i Sihanoukville enn i Phnom Penh.

Bamboo Island – Sikkert ingen som bryr seg om litt søppel…

Sihanoukville er faktisk relativt stor i utstrekning og er ikke noe spesielt praktisk sted for å spasere rundt.  Det finnes ikke taxier i byen, men derimot en overflod av tuk-tuker som kan kjøre folk rundt for en relativt billig penge.  Man må imidlertid forhandle om prisen først.  En tur fra sentrum til Otres Beach, hvor sjåføren venter på deg mens du er på stranden, vil koste rundt 5$.  Tuk-tukene er greie for å komme hvor som helst i området, men det er så mange av dem at de kan føles ganske masete dersom man ikke har behov for tjenestene deres.

Solnedgang på Otres Beach

For å komme til Kambodsja fra Norge er det sannsynligvis billigst å fly enten til Bangkok eller Kuala Lumpur og ta AirAsia videre til Phnom Penh. Men, sjekk på Finn, Kayak eller Momondo om det skulle være noen billige “direkte” billetter med de vanlige flyselskapene.  Fra Phnom Penh eller Siem Reap kan man ta buss til Sihanoukville.  Det tar ca. 4-5 timer fra Phnom Penh (ca. 7$) og det finnes flere forskjellige selskaper. Mekong Express har et godt rykte og er også det selskapet jeg har best erfaringer med.

Se også Reisemagazinets andre reportasjer om strender:

• D-dagsstrendene i Normandie, Frankrike
• Boracay, Filippinene (en ekte paradisøy)

Utsikt over Eger fra borgen

Eger ligger ca. 130 kilometer nordøst for Budapest og er en mellomstor by med ca. 56000 innbyggere.  Det har bodd folk der siden steinalderen, men det var hendelser på 1500-tallet som gav Eger en sentral posisjon i ungarsk historie.  På den tiden var det ottomanske riket i gang med å ekspandere nordover.  Ungarn var den gang et kongedømme og grensene var annerledes, men fra 1541 hadde tyrkerne uansett tatt kontroll over hovedstaden Buda (en del av dagens Budapest).

Gate i Eger

Muslimene forventet nok at det skulle gå relativt enkelt å legge under seg resten av landet, men da de gikk til angrep på Eger i 1552 skulle de møte større motstand enn de hadde regnet med.  Der skal ca. 2000 innbyggere ha forskanset seg i borgen og holdt stand mot rundt 100 000 tyrkere.  Det hele endte med at tyrkerne gav opp etter en måneds beleiring og intense kamper.  I ettertid er derfor Eger blitt et viktig symbol på ungarsk patriotisme og heltemot i kamp mot overmakten. (Noen historikere mener at antallet tyrkere er overdrevet, men de var uansett i stort numerisk overtall).

Borgen i Eger

I følge historien ble det laget god mat og vin inne i borgen for å opprettholde moralen til de stridende.  Tyrkerne mente at rødvinen måtte være tilsatt okseblod, for det var eneste mulige forklaringen på hvordan ungarerne kunne kjempe så tappert.  Den aktuelle vinen, Egri Bikavér (“Eger okseblod”), er i dag Ungarns mest populære rødvin.

Minorittkirken på torget i Eger

Ottomanerne returnerte med en enda større hær i 1596 og denne gangen var selv ikke rødvin nok til hindre dem i å ta kontroll over Eger.  På denne tiden var det ottomanske riket på sitt aller største og kunne se ut til å være i stand til å legge under seg hele Europa.  Vendepunktet kom imidlertid i 1683 da de ble slått tilbake under et angrep på Wien.  Allerede i 1686 ble hovedstaden Buda gjenerobret og i 1687 var også Eger fri fra muslimsk overherredømme.

Ingen mangel på restauranter og cafeer i Eger

I dag fremstår Eger som en veldig trivelig by hvor det er behagelig å spasere rundt i gatene og glede seg over arkitekturen.  Etter at ottomanerne ble jaget ut opplevde Eger nemlig en storhetstid på 17-1800 tallet hvor det ble bygget mange flotte bygninger i barokkstil.  De eneste arkitektoniske minnesmerkene fra den muslimske perioden er en enslig minaret og det tyrkiske badet.  Derimot finnes det hele 17 kirker i Eger, med stor utseendemessig variasjon.  Den største katedralen (basilikaen) vil man sannsynligvis tro er et universitet når man ser den forfra.

Basilikaen (katedralen) i Eger

Den berømte borgen i Eger er selvfølgelig en stor turistattraksjon og derfra har man også den beste utsikten over byen.  Det finnes et par museer inne i borgen og det er også mulig å få en guidet tur i kasemattene under slottet.  Sentrum av Eger har mange restauranter og barer hvor man selvsagt har mulighet til å smake på den berømte okseblod-rødvinen.

Minareten i Eger – et av de få arkitektoniske minnene om den ottomanske perioden 

Eger ligger i utkanten av Bükkfjellene, et område hvor det kan være fint å gå tur.  Mesteparten av fjellene tilhører Bükk Nasjonalpark.  Det dreier seg ikke akkurat om verdens høyeste og villeste fjell (det høyeste er Istállóskő på 953 meter), men det er et trivelig område uansett.  Fjellene er fullstendig dekket av skog, og det finnes faktisk over tusen huler der, hvorav noen er mulige å besøke.  Fra Eger kan man ta buss eller tog til landsbyen Szilvásvárad oppe i fjellene.  Den er et bra utgangspunkt for spaserturer og der finnes det også en smalsporet jernbane som går videre innover i fjellene.

Innsjøen Hámori i Bükkfjellene

For å komme til Eger fra Norge er det mest naturlig å først fly til Budapest.  Norwegian fra Gardermoen er normalt det billigste, men sjekk de vanlige flyselskapene også på Finn, Kayak, Momondo eller lignende søketjenester.  Det er fullt mulig å besøke Eger på en dagstur fra Budapest, men byen er såpass trivelig og interessant at det kan være fint å overnatte minst en natt.  Buss er det mest praktiske med avganger minst to ganger i timen og reisetid på ca. to timer.  Se reiseplanleggeren for buss i Ungarn for avgangstider.  Toget tar også ca. to timer, men ikke alle tog er direkte og togstasjonen ligger litt utenfor sentrum.  Se reiseplanleggeren for tog i Ungarn for nærmere detaljer.