Masada med den romerske rampen til høyre

Det skal ha vært Kong Herodes (mange husker sikkert ham fra bibelhistorien) som fortifiserte Masada.  Han styrte på vegne av romerne og var generelt upopulær blant befolkningen, så meningen var å ha et trygt sted hvor han kunne trekke seg tilbake i tilfelle opprør.  For at et eventuelt opphold ikke skulle bli for ubehagelig laget han også to luksuspalasser med svømmebasseng på området.  Store mengder mat ble lagret og regnvannet ble samlet opp i underjordiske sisterner.

Masada og gondolbanen sett nedenfra

Herodes fikk aldri bruk for Masada, men i år 66 gjorde jødene opprør mot romerne og en gruppe jødiske opprørere tok kontroll over Masada og brukte det som base for en slags geriljakrig mot de romerske styrkene. Romerne ble imidlertid for sterke og allerede i år 70 hadde de slått ned opprøret, inntatt Jerusalem og ødelagt det jødiske tempelet.  Nå gjenstod det bare å gi de plagsomme okkupantene i Masada en lærepenge.

Utsikt fra Masada mot Dødehavet

Romerne omringet Masada og hadde angivelig 8000 mann fordelt på 8 leirer rundt klippen.  Problemet deres var at det var svært vanskelig å innta Masada på grunn av de veldig bratte fjellsidene på alle kanter. Dessuten hadde Herodes lagret mat nok for flere år og sisternesystemet gjorde at jødene hadde nok vann. Å beleire Masada for å sulte jødene i hjel ville ta veldig lang tid.

Noen av ruinene på toppen Masada

Romerne gikk derfor metodisk til verk og begynte å bygge en enorm angrepsrampe av sand og stein opp mot festningen.  Etter hvert fikk de jødiske slaver til å utføre byggingen siden opprørerne kastet steiner på romerne, men var mer tilbakeholdende med å kaste på sine egne.  Arbeidet gav resultater og etter et par måneder var romerne klare til å bryte gjennom festningsveggen.

Ingen grunn til å klage på utsikten fra Masada

De 967 jødene som oppholdt seg i Masada holdt et allmøte den siste kvelden hvor de bestemte seg for å gjøre kollektivt selvmord istedenfor å bli slaver under romerne.  (Vel, egentlig gjorde de fleste ikke selvmord, men hver mann drepte familien sin først og deretter drepte en gruppe utvalgte menn de gjenværende. Bare mannen som stod igjen til slutt gjorde selvmord.)  Da romerne inntok Masada fant de alle sammen døde, bortsett fra et par kvinner og barn som hadde gjemt seg dypt nede i sisternesystemet.

Mange fine utsiktspunkter på Masada

Senere er Masada for mange blitt et symbol på jødisk vilje til å leve i frihet og ikke underkaste seg slaveri.  Enkelte enheter i det israelske forsvaret (IDF) avholder faktisk en innvielsesseremoni på toppen av Masada hvor soldatene sverger at Masada aldri skal falle igjen.  Dette med kollektivt selvmord er imidlertid kontroversielt i jødedommen og enkelte har påpekt at hvis jødene alltid gjorde selvmord i vanskelige tider, så ville det ikke vært så mange igjen av dem i dag.

Mosaikk i en av ruinene i Masada

Etter at Masada falt skjedde det lite i området.  Noen bysantinske munker var innom en periode på 5-600 tallet og bygget blant annet en kirke, men deretter ble Masada helt glemt.  Ikke før på midten av 1800-tallet ble Masada gjenoppdaget og endelig i 1963 begynte man utgravinger og restaurasjonsarbeide.  Det tørre klimaet i området hadde heldigvis sørget for at ruinene var relativt godt bevart.

Slik skal Masada en gang ha sett ut

Selv for folk med moderat interesse av jødenes historie er et besøk på Masada en stor opplevelse, ikke minst på grunn av den fantastiske utsikten over Dødehavet, fjellene og ørkenlandskapet rundt.  På toppen av klippen kan man spasere fritt rundt og besøke de forskjellige ruinene.  Det er imidlertid få plakater med skriftlig informasjon så hvis man er historisk interessert bør man leie en audioguide eller kjøpe seg et kart over ruinene på forhånd, slik at man vet hva man ser.

Utsikt over Slangestien og gondolbanen. Legg merke til den romerske leiren til venstre i bildet.

De mest imponerende ruinene er det nordlige palasset til Herodes, men det er også mange andre mindre detaljer som er interessante.  Angrepsrampen til romerne er meget godt synlig (faktisk er det mulig å følge den opp til Masada hvis man kommer fra den retningen, noe de færreste gjør) og posisjonen til de forskjellige romerske leirene rundt klippen er markert.  Arkeologene har forøvrig brukt svart maling til å skille de originale ruinene fra senere rekonstruksjon, slik at man enkelt kan se tilstanden da Masada ble gjenoppdaget.  Et smart trekk som jeg ikke har sett i andre ruiner.

Den svarte streken markerer hva som er originalt og hva som er rekonstruert av arkeologene

Inngangsbilletten til Masada koster 27 NIS (ca. 42 NOK).   Det er mulig å gå opp til Masada langs den såkalte Slangestien, men det er betydelig enklere å ta den nye gondolbanen (27 NIS en vei).  Hvis man velger å gå opp, så bør man ta med mye vann, for det er veldig varmt og fuktig nesten hele året året.  Om sommeren stenges stien etter klokken 1000.

Nær toppen av Slangestien opp til Masada

Det ligger et besøkssenter i forbindelse med gondolbanen.  Her kan man se en film om Masada og det er også et museum med forskjellige artifakter.  Det mest interessante her er noen potteskår, hver med et enkelt jødisk navn, som man tror kan ha vært brukt som “lodd” i forbindelse med det kollektive “selvmordet”.

Flere ruiner på toppen av Masada

Å komme seg til Masada er enkelt, spesielt dersom man har egen bil, men det er også kurant med offentlig transport.  Buss 486 fra Jerusalem tar rundt halvannen time og koster 42 NIS (ca. 64 NOK).  I tillegg har man Buss 444 mellom Jerusalem og Eilat som stopper ved Masada.  Man kan dermed faktisk også besøke Masada på dagstur fra Eilat, selv om bussturen tar hele tre timer. Se nettstedet til det israelske busselskapet Egged for rutetider.

Fjellandskapet rundt Masada

Fra Jerusalem er det dessuten mange selskaper som arrangerer dagsturer til Masada.  Typisk vil en slik tur også inkludere besøk i Qumran (hvor Dødehavsrullene ble funnet), bading i Dødehavet og den palestinske byen Jeriko, litt avhengig av hvilken tur man har meldt seg på.  Typisk pris er 250-300 NIS (ca. 380-460 NOK).

Landsbyen Galgibaga i Goa, India er kjent for sin flotte strand omringet av uberørt natur.  Det var imidlertid for å delta på et yogakurs at jeg reiste dit.  India er generelt et kaotisk land, men i Galgibaga finnes både kaos og ro side om side. Luktene er intense, med voldsomme kontraster, alt fra blomsterduft og røkelse til åpen kloakk.

På veien fra min ashram til stranden kom jeg forbi en liten hage som skilte seg ut med alle sine forskjellige grønnfarger.  Etter å ha gått forbi noen ganger ble jeg nysgjerrig og bestemte meg for å gå inn gjennom den improviserte porten som de lokale kvinnene hadde bygget.

Rundt 15 damer deler et stykke land i hagen og de har viet seg til å plante og stelle hver dag. I februar når solen blir varmere for hver dag og luften tørr, blir hagen bare frodigere og vakrere.

Det er to brønner som er kilden til all vanningen av frukter, grønnsaker og krydder. Det finnes ingen vannslange, faktisk ingen hjelpemidler i det hele tatt til vedlikehold og vanning av hagen. Uten andre alternativer så må de bære tunge fargerike fat frem og tilbake mens de nøye tar hånd om sin flotte hage.

Dagen deres starter kl 4 om morgenen og de bruker lommelykter som lyskilde frem til solen bryter mørket. De jobber frem til 9-10 på formiddagen. Kl 16 begynner de på nytt igjen før dagen avsluttes kl 21 på kvelden. Hver dag den samme som forrige.

Jeg får noen tanker om at enkle tiltak kunne gjort livet så mye lettere for desse hardtarbeidende damene. I hagen dyrker de forskjellige grønnsaker, søtpoteter, tomater, salat, pepper(paprika) og andre krydder. Mesteparten er til viktig føde for familiene deres.

De viser en uvirkelig styrke og til og med under 30 graders sol, smiler de lett til forbipasserende. De fleste er villig med på bilder og stiller opp i sine fargerike sarier slik at synet av hagen blir enda vakrere.

Til monsunen setter inn vil den frodige og fruktbare oasen deres skinne.

Oversatt fra portugisisk av Iren Mæland.

Catarina Mota er født i Lisboa, Portugal, men bor nå i Haugesund og føler seg som en verdensborger.  Hun har utdannelse innen foto fra IADE og fotografering er en av hennes lidenskaper.

Katedralen i Vilnius

Litauen har en lang og turbulent historie.  Et sentralt navn man vil komme over flere steder i Vilnius er Gediminas.  Han er kjent som både grunnleggeren av Vilnius og for å ha dannet storhertugdømmet Litauen.  Med tanke på Litauens beskjedne størrelse i dag høres dette kanskje ikke så imponerende ut, men på 1400-tallet strakte Litauen seg helt ned til Svartehavet og var faktisk den største staten i Europa.

Katedralen og slottet sett fra Gediminashøyden

Gediminas kan man også takke for at Litauen lenge holdt ut som den siste hedenske staten i Europa, for selv etter lange forhandlinger med paven hadde ikke Gediminas noen tro på kristendommen.  Landet følte imidlertid presset fra den tyske ridderordenen, som styrte et område i det som nå er Polen (se artikkelen om slottet i Malbork, hovedkvarteret deres), så på begynnelsen av 1400-tallet ble Litauen endelig offisielt kristent.

Statue på Katedralplassen av Gediminas og hesten hans

Vilnius er en middels stor by med omtrent 560 000 innbyggere.  Gamlebyen dekker et ganske stort areal og som de fleste slike steder er den et trivelig område å spasere rundt i.   Vilnius har riktignok ingen severdigheter helt i verdensklasse, men gir uansett et flott helhetsinntrykk. Mange av bygningene er faktisk av relativt ny dato fordi mye har blitt ødelagt (særlig i Sovjetperioden) og deretter rekonstruert senere.

Katedralplassen med Vilniuskatedralen og klokketårnet

Slottsområdet er det historisk mest interessant området i Vilnius.  Byen skal ha blitt grunnlagt på Geminashøyden, en bakketopp rett ved elven.  På 1200-tallet og utover ble det bygget en festning med murer og tårn.  Som nevnt var den tyske ridderordenen ivrig etter å omvende de hedenske litauerne til kristendommen og de angrep derfor festningen mange ganger på 1300-tallet, uten noen gang å klare å innta hele borgen.

Mye fin arkitektur i Vilnius

Senere skulle borgen allikevel ødelegges pga. generelt forfall, uroligheter og kriger.  Den ble aldri bygget opp igjen og det eneste gjenværende er Gediminastårnet som er blitt et nasjonalsymbol for Litauen.  I dag inneholder tårnet et lite museum med bilder fra gamle Vilnius og modeller av den historiske byen.  For turister er antagelig det mest interessante utsikten over Vilnius fra toppen av tårnet.  Det går en kort funikular opp på Gediminashøyden hvis man ikke har lyst til å spasere opp dit.

Kanskje ikke det mest imponerende tårnet i verden, men uansett er Gediminastårnet blitt et nasjonalsymbol for Litauen

Nedenfor Gediminashøyden ligger Katedralplassen (forøvrig avbildet på baksiden av de litauiske 50 litas sedlene) som definerer sentrum av Vilnius.  Her finnes blant annet den store og flotte Vilniuskatedralen med et frittstående klokketårn og det kongelige slott.  Slottet er faktisk en rekonstruksjon som ble åpnet så sent som i 2009, etter å ha blitt fullstendig revet på 1800-tallet av den russiske tsaren.  Litauen er som kjent en republikk for tiden, så slottet brukes i forbindelse med seremonier.  Katedralen er også gjenoppbygd mange ganger, men den nåværende strukturen har i hvert fall stått siden 1783.

Livlig langs Pilies gatve, den viktigste gågaten i Vilnius

Det opprinnelige slottsområdet hadde to arsenaler.  Begge ble ganske ødelagt under andre verdenskrig, men er nå rekonstruert og fungerer i dag henholdsvis som kunstmuseum og nasjonalmuseum.  Mellom Katedralplassen og Rådhusplassen går Pilies gatve, den viktigste gågaten i Vilnius.  Her er det fullt av restauranter, cafeer og barer, gateselgere og suvenirbutikker, akkurat som man forventer i en gamleby i Øst-Europa.

St. Anne kirken i Vilnius

Tilhengere av gamle kirkebygg trenger sjelden gå veldig langt i Vilnius før de støter på ett av dem.  Under Sovjetperioden ble kirkene gjerne brukt til helt andre formål, blant var St. Casimir katedralen gjort om til et museum for ateisme(!).  Nå er det imidlertid full religiøs aktivitet og lite som minner om at Litauen var det siste hedenske landet i Europa.

Sankt Casimir kirken er ikke lenger et museum for ateisme

Vilnius var dessuten et viktig jødisk senter på begynnelsen av 1900-tallet med en jødisk befolkning på rundt 100 000.  I dag er det bare et par tusen jøder igjen.  Under andre verdenskrig ble de samlet i “jødisk ghettoer”, hvor nesten ingen slapp unna med livet i behold.  De fleste ble likvidert i skogen utenfor Paneriai,  en forstad til Vilnius. I dag finnes det en del minnesmerker der, samt et jødisk museum i sentrum av Vilnius.

Monument over drepte jøder i Paneriai utenfor Vilnius

For flott utsikt over Vilnius bør man i i tillegg til Gediminashøyden ta seg en tur opp på den nærliggende “Tre kors høyden”.  Som navnet indikerer står det tre kors på toppen.  Som vanlig er dette en rekonstruksjon siden russerne rev ned de gamle korsene, og det er ingen som helt vet hvorfor det opprinnelig ble bygget tre kors der.

De tre korsene på “Tre kors høyden”

For mer informasjon om Sovjet-epoken kan ta seg en tur til Folkemordsmuseet i den gamle KGB-bygningen.  Det er vel litt drøyt å kalle det folkemord, selv om Sovjetperioden var en dårlig periode.  De fleste turister vil tilbringe det meste av tiden sin i gamlebyen men på den andre siden av elven Neris finnes det faktisk en helt ny bydel.  Dette er først og fremst et forretningsstrøk med blant annet Baltikums høyeste bygning, Europatårnet.

Vilnius fremstår som en grønn by når man ser utsikten fra Tre kors høyden

Til slutt vil jeg trekke frem en ganske sær severdighet, nemlig et monument over den amerikanske musikeren Frank Zappa.  Han hadde riktignok ingen direkte forbindelse til Litauen, men med sin liberalistiske innstilling (Zappa var betydelig mer oppegående enn den gjennomsnittlige popstjerne) var han til inspirasjon for opprørere og dissidenter i Øst-Europa under Sovjet-perioden.

Monument over Frank Zappa i Vilnius

For å komme til Vilnius fra Norge er det normalt billigst å fly med Ryanair fra Rygge til Kaunas og ta buss eller tog videre derfra. Enda enklere er det å fly med Norwegian direkte til Vilnius eller eventuelt til Palanga (på vestkysten ved det baltiske hav).  Husk at man ikke nødvendigvis må fly med samme flyselskap begge veier, slik at man har riktig mange muligheter for å tilpasse turen optimalt.

Tronsalen i Kongepalasset i Phnom Penh

For å få mest mulig ut av besøket i Phnom Penh kommer man ikke utenom å sette seg litt inn i nyere kambodsjansk historie.  På 1920-tallet var Kambodsja en fransk koloni (del av Fransk Indokina som omfattet dagens Kambodsja, Laos og Vietnam) og franskmennene utviklet byen såpass at den var kjent som “Asias perle”.  Men etter at Kambodsja ble selvstendig i 1953 gikk det etter hvert nedenom og hjem med landet.  Som nabo til Vietnam ble de viklet inn i Vietnamkrigen og etter en urolig periode med mye frem og tilbake tok kommunistiske Røde Khmer under ledelse av Pol Pot makten i 1975.

Folkemordmuseet Tuol Sleng ser fredelig ut utenfra

Kommunisme har aldri ført til noe bra, men i Kambodsja gikk det så galt at det nesten er vanskelig å forestille seg at det er mulig.  Røde Khmers implementasjon av det kommunistiske systemet var ekstremt brutal og Pol Pot viste seg som en riv ruskende gal psykopat.  Han hadde blant annet stor tro på landbruk og tømte hele Phnom Penh for folk ved å marsjere dem ut til tvangsarbeid på landsbygda.  Perioden med Røde Khmers maktovertagelse og innføringen av kommunismen er forøvrig skildret i den Oscarbelønte filmen Dødsmarkene (The Killings fields).

Et av rommene i Tuol Sleng

Det var faktisk kommunistiske Vietnam som skulle gjøre slutt på Røde Khmers redselsstyre.  Intuitivt skulle man kanskje tro at to kommunistiske land ville være allierte, men Pol Pot identifiserte tvertimot raskt Vietnam som den virkelig store fienden.  Kambodsja gikk derfor stadig til angrep på Vietnam og  til slutt fikk Vietnam nok og slo tilbake ved å invadere Kambodsja i 1978 og ta kontroll over landet. Antall døde under Røde Khmers styre er usikkert, men man regner med at minst 1-3 millioner mistet livet, av en befolkning på snaut 10 millioner.

Anti-kommunister får seg en lærepenge de sent vil glemme

Vietnameserne trakk seg ut i 1989 og sakte men sikkert har kongedømmet Kambodsja stabilisert seg.  Landet har faktisk demokrati men sliter ellers med de vanlige problemene med utbredt fattigdom og korrupsjon.  Det har faktisk vært betydelig økonomisk fremgang, men fra et svært dårlig utgangspunkt, så landet vil nok forbli blant verdens fattigste i lang tid fremover.

Rolig og fredelig ved Dødsmarkene i dag

Phnom Penh har i dag rundt to millioner innbyggere og er en by i relativ rask vekst.  Sammenlignet med andre asiatiske storbyer i nærheten, som Bangkok og Ho Chi Minh-byen (Saigon), så er det betydelig mindre hektisk i Phnom Penh. Direkte vakker er byen ikke, men man kan finne en del eksempler på fransk arkitektur fra kolonitiden som fremdeles er i god stand.  For turister er det essensielt tre store attraksjoner av interesse i Phnom Penh: Kongepalasset, Folkemordmuseet Tuol Sleng og Dødsmarkene Choeung Ek litt utenfor byen.

En av mange massegraver i Choeung Ek

Kongens palass er et stort område som inneholder en rekke templer og pagoder sammen med en svært velstelt hage.  De eldste bygningene er bare rundt 150 år gamle men er uansett bygget i tradisjonell Khmer-stil med enkelte europeiske innslag. Omtrent halve området er stengt for offentligheten slik at kongen kan få være litt i fred.  Inngangsbilletten koster 6.25 US$.

Tre som Røde Khmer brukte til å slå i hjel barn

De mest imponerende bygningene er Tronesalen, Måneskinnspaviljongen og Sølvpagoden. Tronesalen brukes i dag bare i forbindelse med seremonier som kongelige bryllup o.l.  Måneskinnspaviljongen brukes derimot aktivt i forbindelse med klassiske Khmer danseforestillinger (ikke regn med invitasjon).  Sølvpagoden ligger på et eget område som henger sammen kongepalasset.  Noen av Kambodsjas mest verdifulle skatter vises frem her, blant annet en Buddhastatue i full størrelse laget av gull og dekorert med 9584 diamanter.

Hodeskaller som er funnet i massegravene i Choeung Ek

De to andre hovedattraksjonene i Phnom Penh er av det mindre hyggelige slaget. Tuol Sleng var opprinnelig en skole, men under Røde Khmer ble den bygget om til fengsel og torturkammer.   De uheldige ble her torturert til de endelig tilsto “forbrytelsene” sine, typisk spionasje og kontrarevolusjonær aktivitet, samt angav sine “medsammensvorne” slik at disse kunne hentes inn for avhør.  Man regner med at det var mange falske tilståelser som følge av den omfattende torturen.  Totalt skal det ha vært rundt 17000 fanger innom fengselet, hvorav 7(!) overlevde.  En av disse var Vann Nath som ble spart fordi han kunne male bilder og lage skulpturer av Pol Pot.  I ettertid har han dokumentert forholdene i Tuol Sleng ved en rekke malerier som er utstilt der.

Sølvpagoden i Kongepalasset

I dag er Tuol Sleng et museum over folkemordet som Røde Khmer utførte.  Utenfra fremstår det i grunnen som ganske fredelig og idyllisk, et inntrykk som fortaper seg etter en tur gjennom utstillingene i de forskjellige rommene. Enkelte rom inneholder torturinstrumenter og er bevart slik som vietnameserne fant det, gjerne med bilder av hvordan rommet ble funnet.  En seksjon av museet inneholder bilder av enkelte av ofrene (Røde Khmer var nøye med dokumentasjon og fotograferte alle som kom dit).  En veldig interessant utstilling gjengir livshistoriene til enkeltpersoner som (gjerne ufrivillig) endte opp i Røde Khmer, slik at man bedre kan forstå hvordan dette var mulig.  Inngangsbilletten koster 2 US$.

Tronsalen sett  fra en annen vinkel

I begynnelsen begravde Røde Khmer bare de døde utenfor fengselet Tuol Sleng, men etter hvert slapp de opp for plass.  Til alt hell fant de en øde plass litt utenfor Phnom Penh som egnet seg godt for massegraver.  Dette er beryktede Choeung Ek, bedre kjent som Dødsmarkene.  Fanger ble kjørt ut hit og deretter slått i hjel med øks eller andre provisoriske redskaper slik at Røde Khmer skulle spare ammunisjon.

Stupa med Sølvpagoden i bakgrunnen

På overflaten er det ikke så veldig mange minner fra Røde Khmer perioden ved Choeung Ek.  Alt av bygninger er fjernet og enkelte massegraver er gravd opp.  Det finnes et lite museum og en buddhistisk stupa som er fylt med hodeskaller fra ofrene som ble funnet i massegravene.  Enkelte av de gjenværende massegravene er markert med skilt, men uten kjennskap eller interesse for historien så får man neppe mye ut av å besøke Choeung Ek.  Området virker så rolig og fredelig at det nesten er vanskelig å innbille seg hva som har foregått her. Det koster 3 US$ å komme inn.

Måneskinnspaviljonen i Kongepalasset

Andre attraksjoner i Phnom Penh er Nasjonalmuseet som stiller ut en stor mengde objekter fra forskjellige perioder i Kambodsjas historie, blant annet en rekke gamle Khmer skulpturer.  Dette er nok mest interessant for de som har dyp interesse for det gamle Khmer-riket, mens de fleste andre vil ha større utbytte av å besøke Angkor Wat. Ellers finnes det en del andre templer spredd rundt i byen, flere lokale markeder og det er også populært med båtcruise på elvene Tonlé Sap og Mekong som møtes her i Phnom Penh.

Fine busker foran Sølvpagoden

I sentrum av Phnom Penh kan man spasere til de fleste steder av interesse.  Hvis du ikke orker å gå så finnes det (altfor) mange tuk-tuker som kan kjøre deg hvor som helst for en relativt billig penge.  Dødsmarkene ligger så langt utenfor byen at for å komme dit er man helt avhengig av transport med tuk-tuk.  For dagsturer opererer sjåførene med faste priser og har en laminert prisliste med forskjellige turforslag.  Typisk koster det 15 US$ for Tuol Sleng, Dødsmarkene og kongepalasset, inkludert ventetid for sjåføren.

Tuk-tuk er et nyttig transportmiddel i Phnom Penh

Det finnes hoteller overalt i byen men det klart beste stedet å bo er ved elvebredden.  Dette er blitt et trivelig område med en fin elvepromenade og en rekke barer og restauranter i området. Overnatting er billig i Kambodsja.  Man får et adekvat hotellrom til rundt 10 US$, mens for 30-40 US$ kan man ha et luksuriøst rom på et hotell med svømmebasseng.  Mat er også svært billig.  Det skal godt gjøres å betale mer enn 5 US$ for et måltid.  En halvliter øl koster typisk 1 US$, av og til mindre eller gratis hvis man bestiller middag.

Utsikt over lokalt marked i Phnom Penh

Sjekk på Finn, Kayak, Momondo, Skyscanner eller lignende for å finne billig flybillett til Phnom Penh.  Ofte kan det lønne seg å kjøpe flybillett til Bangkok eller Kuala Lumpur og så bruke billigselskapet Air Asia videre til Phnom Penh. Nordmenn trenger visum til Kambodsja men dette kan ordnes på grensen. Dersom man har tenkt å ta buss videre fra Phnom Penh til Vietnam trenger man visum på forhånd. Dette kan skaffes seg i Phnom Penh, men dersom man allikevel skal innom Sihanoukville er det mye enklere å ordne visum der.

Sentrum av Pompeii med Vesuv i bakgrunnen (Foto av Gaiusiulianus / Wikimedia Commons)

Første gang man kom over ruinene av Pompeii var på slutten av 1500-tallet under gravingen av en kanal.  Imidlertid ble ingenting ble gjort med funnet og etter kort tid bare fylte man igjen og lot som ingenting.  (En teori går ut på at dette ble gjort fordi enkelte veggmalerier var for pornografiske for folk på den tiden!)  Først i 1748 ble Pompeii oppdaget på nytt og endelig kom den arkeologiske utgravingen i gang for alvor.

Port i Pompeii

Man regner med at Gamle Pompeii hadde rundt 20000 innbyggere.  Den gamle romerske byen dekker et stort område og hvis man skal se hver eneste ruin i detalj trenger man definitivt flere dager.  Pompeii har ikke noe åpenbart høydepunkt, men det er heller helheten som er ganske så imponerende. Her finner man alt fra forumet midt i byen, amfiteateret, flotte boliger, veggmalerier, restauranter, bordeller, offentlige bad,  gipsavstøpninger av stakkarne som ikke klarte å flykte, idrettsanlegg og mye mer.

Velstelt hage i Pompeii

Dersom man vil gå grundig til verks og virkelig leve seg inn i forholdene i en gammel romersk by bør man på forhånd skaffe seg en guidebok til Pompeii, samt lese seg litt opp på historien til det gamle Romerriket.  Folk med moderat interesse av historien vil sannsynligvis finne det morsomst å bare spasere rundt tilfeldig og se hva som dukker opp.  Det er mulig å leie en audioguide (6.50 €) slik at man kan få informasjon underveis dersom man ser noe spesielt interessant.

Pent dekorert fontene

Ikke alt i Pompeii er i perfekt stand (det er jo en ruinby), men alderen tatt i betraktning, så er svært mye av byen særdeles godt bevart.  Imidlertid er det dessverre et faktum at Pompeii har lidd mye under den arkeologiske utgravningen samt påvirkningen fra klima og et stort antall turister.  Derfor er man for tiden mer opptatt av å bevare de nåværende ruinene enn å grave ut resten av byen (ca 40% ligger fremdeles begravet).  Som en konsekvens av dette er ganske mange av bygningene i Pompeii stengt for turister, men det er uansett så mange åpne bygninger å utforske at dette neppe er noe problem.

En av stakkarne som ikke slapp unna vulkanutbruddet

En del gjenstander fra Pompeii er utstilt i det arkeologiske museet i Napoli.  Her finnes det til og med en “hemmelig avdeling” med erotiske gjenstander og freskomalerier som ble regnet for pornografiske.  Ja, helt sant!  Dette var faktisk så sterke saker at avdelingen har vært stengt med jevne mellomrom og først ble åpnet for allmenheten for få år siden.  Men mindreårige må stadig være i følge med voksne!

Amfiteateret

Hvis  man starter tidlig og har egen bil kan man rekke å få med seg både Vesuv, Herculaneum og Pompeii på samme dag.  I hvert fall i perioden april-oktober hvor Pompeii har åpent til 1930 (resten av året stenger de allerede 1700).  Dette vil være godt nok for mange selv om man da ikke får tid til å gå virkelig i dybden noen av stedene.  Inngangsbilletten til Pompeii koster 11 euro.  Dersom man også har tenkt å besøke Herculaneum, lønner det seg å kjøpe en kombinasjonsbillett for 20 euro.  Den er gyldig i tre dager og inkluderer også tre andre mindre ruiner: Oplontis, Stabiae og Boscoreale).

Et av mange flotte veggmalerier i Pompeii

For å besøke Pompeii med offentlig transport må man først komme seg til Napoli.  Derfra kan man ta lokaltoget Circumvesuviana til stasjonen Pompei-Scavi.  For mer informasjon se nettstedet til Circumvesuviana.  Leiebil er selvsagt også et godt alternativ, spesielt hvis man ønsker å besøke både Vesuv, Herculaneum og Pompeii på samme dag.

Kjøkken i Pompeii

Fra Roma tar det nye høyhastighetstoget bare 1t 10 min til Napoli, men dette er nokså dyrt, hele 45 €.  Det vanlige toget tar rundt to timer og koster bare 22 €.  Se nettstedet til Trenitalia for rutetider og prisinformasjon fra andre steder i Italia.  For å komme til Roma vil det normalt være billigst med Ryanair som har mange forskjellige ruter til Italia.  Norwegian er selvsagt også et alternativ, samt de fleste andre flyselskaper.  Sjekk Finn, Kayak, Momondo, Skyscanner og lignende tjenester for å finne de billigste flybillettene.

Idrettsanlegget i Pompeii

Hvis man ikke har anledning til å reise til Pompeii, kan man faktisk oppleve byen virtuelt med Google Street View.  De har nemlig kartlagt de romerske ruinene på samme måte som de har gjort med mange byer rundt i verden.  Ved å bruke musen og tastaturet kan man bevege seg rundt i Pompeii og se de viktigste delene av byen.  Det hele fungerer faktisk imponerende bra.

“Vår kjære frue” katedralen på rådhusplassen i Antwerpen

Antwerpen har omtrent en halv million innbyggere og ligger nord i Belgia i den flamsktalende delen.  På grunn av sin strategiske plassering ved elven Schelde har den alltid vært en viktig havneby.  Hjertet av Antwerpen er rådhusplassen (Grote Markt).  Arkitekturen rundt her er veldig spesiell så her er det enkelt å ta fine bilder.  Hele området har brostensbelagte små gater, en gigantisk katedral, et rådhus i en blanding av flamsk og italiensk stil og generelt nydelig arkitektur.  Som man forventer av en storby er det ingen mangel på restauranter og barer i sentrum.

Rådhuset i Antwerpen

Antwerpen hadde mange berømte malere på 15-1600 tallet så det burde ikke overraske at byen har en rekke kunstmuseer.  Den mest kjente maleren var Pieter Paul Rubens.  Husets hans, Rubenshuis, hvor han bodde og arbeidet, er blitt restaurert og er i dag en av Antwerpens mest populære attraksjoner.  Riktignok er ingen av Rubens aller mest kjente malerier utstilt her, men huset er bygget i nydelig flamsk barokkstil med møbler fra den perioden.  Flere malerier av Rubens vil man dessuten kunne finne mange andre steder rundt i byen og kunstinteresserte kan enkelt tilbringe mange dager i Antwerpen uten å bli lei.

Huset hvor maleren Rubens bodde og arbeidet er nå et populært musem

Antwerpen har en rekke kirker som er verd som av forskjellige årsaker kan være av interesse for turister. Mest kjent er den gigantiske “Vår kjære frue” katedralen, som på grunn av sin høyde (123 meter) er et lett synlig landemerke fra mange steder i byen.  Katedralen er bygget i gotisk stil, står på Unescos verdensarvliste og inneholder flere malerier av Rubens og andre malere.  En annen populær kirke er St. Jakobskirken som inneholder Rubens grav.  I tillegg vil jeg anbefale å besøke St. Pauluskirken.  Også denne inneholder malerier av Rubens men kanskje mest interessant er skulpturhagen utenfor som illustrerer Jesus siste dager.

Skulpturparken utenfor St. Pauluskirken

For lenge siden var Antwerpen beskyttet av en en bymur rundt hele byen.  I dag er det ingenting igjen av denne bortsett fra middelalderslottet “Het Steen”, rett ved elvebredden.  Slottet er Antwerpens eldste bygg og ble i sin tid laget for å beskytte Antwerpen mot blodtørstige vikinger.  Det fikk navnet sitt fordi det ble bygget i stein på en tid hvor tre var det vanlige byggematerialet. Gjennom historien har det både blitt brukt som fengsel og huset forskjellige museer.

Middelalderslottet – Het Steen

På den andre siden av elven Schelde er det mest boligområder, men det kan være verd å ta seg en tur over for fin utsikt mot sentrum.  Det går en tursti langs elven og det ligger faktisk også en strand der, selv om vannet ikke egner seg for bading. For å krysse elven vil jeg anbefale å gå den 572 meter lange St. Anna-tunnellen.  Ikke akkurat en turistattraksjon, men en litt spesiell opplevelse. Man tar en lang rulletrapp ned i noe som ser ut som inngangen til en t-banestasjon, men når man kommer ned er det ikke noe tog, bare denne lange flisebelagte tunnellen.

“Vår kjøre frue” katedralen er lett synlig fra andre siden av elven Schelde

Et kort spasertur nord for sentrum ligger Schipperskwartier, Antwerpens Red Light District.  Mens Amsterdam er berømt verden over, så er det relativt få som kjenner til at Antwerpen har et av Europas største områder med vindusprostitusjon.  Totalt finnes det ca. 250 vinduer, marginalt mindre enn det største Red Light District i Amsterdam.  Hele området bærer preg av nylig oppussing og fremstår som meget rent og pent.  Atmosfæren i området er ganske forskjellig fra Amsterdam siden Schipperskwartier ikke er noe typisk turistområde.  Prisnivået skal imidlertid være det samme, dvs. 50 euro for en standard sesjon.  Denne nettsiden har et flott kart med bilder av området.

Schipperskwartier – Antwerpens Red Light District

I Schipperskwartier arbeider et stort utvalg av kvinner av forskjellige nasjonaliteter (mest Øst-Europa) i aldersgruppen 20-80 år (mest unge), samt en ikke-ubetydelig andel transseksuelle.  I utgangspunktet skulle dette ha mest interesse for single menn, men det kan faktisk anbefales til alle som ønsker innsikt i hvordan et opplyst og sivilisert samfunn fungerer, særlig folk som ukritisk har akseptert mytene om at alle sex-arbeidere er tvunget ut i prostitusjon.  I motsetning til situasjonen i et intolerant, bakstreversk og gammelmoralistisk land som Norge, så er det i Belgia helt naturlig at folk bestemmer over sin egen kropp.  Mens det norske politiet er pålagt å trakassere og gjøre livet surt for sex-arbeiderne, samt arrestere og bøtelegge folk som har frivillig sex, så jobber det belgiske politiet for at jentene skal ha en så trygg arbeidssituasjon som mulig.  Midt i Schipperskwartier ligger faktisk en politistasjon og politiet patruljerer hyppig i området.

Museum aan de Stroom – Antwerpens nyeste museum i bydelen Eilandje

Nord for Schipperskwartier ligger bydelen Eilandje, tidligere et ganske nedslitt havneområde.  Det siste tiåret har man imidlertid pusset opp og renovert området slik at det nå fremstår som en av Antwerpens mest trendy bydeler med museer, restauranter, barer og kunstgallerier.  Juvelen i området er det nyåpnede og særegent utseende Museum aan de Stroom som har en rekke permanente og midlertidige utstillinger, relatert til Antwerpen.  Dersom man har fått nok av museer er det uansett helt gratis er å se panoramautsikten over Antwerpen fra 10. etasje i “legoklossbygget”.  Til neste år åpner dessuten Red Star Line museet som dreier seg om den europeiske emigrasjonen til USA som ofte gikk via havnen i Antwerpen.

Antwerpens Begijnhof / Beguinage er en fredelig oase

Amsterdam er kjent for sin vakre Begijnhof, en fredelig oase midt i sentrum.  En slik finnes også i Antwerpen, og her kan man virkelig finne fred og ro for det er nesten ingen som vet om den. Begijnerne var en religiøs bevegelse for kvinner.  En begijnhof (beguinage) er stedet hvor kvinnene bodde sammen, omtrent som i et kloster, men ikke under fullt så strenge regler.  Begijnhofen i Antwerpen er opprinnelig fra 1234, men de fleste bygningene ble reist på 1500-tallet.  Inngangen er i Rodestraat 39, omtrent midt mellom Schipperskwartier og togstasjonen og er lett å overse hvis man ikke vet hva man er på utkikk etter.

Ingen mangel på diamantbutikker i Antwerpen

Et annet interessant område er Diamant-distriktet rett i nærheten av togstasjonen.  Antwerpen er verdens diamanthovedstad og mer enn 80% av verdens diamanter går via Antwerpen.  Det jobber tusenvis av diamantslipere bak anonyme fasader som ikke på noen måte indikerer hvilke verdier som befinner seg innenfor. I tillegg finnes det en rekke diamantbørser for kjøp/salg av diamanter.  Vanlige folk har ikke adgang her, men må nøye seg med å besøke Diamantmuseet som forteller alt man trenger å vite.  Dersom man har mye penger kan man imidlertid glede seg over et enormt antall diamantbutikker i området.  Diamant-distriktet er også interessant fordi handelen i stor grad kontrolleres av ultraortodokse jøder.  Utenfor Israel er det neppe noe annet sted i verden hvor disse er så synlig i gatebildet.  I den senere tid har de imidlertid fått hard konkurranse av indere.

Den store byparken i Antwerpen

Antwerpen har utviklet seg til å bli et sentrum for motedesign.  Folk med interesse for mote har derfor mange butikker å velge mellom, særlig i bydelen St. Andries.  Ellers er den brede gågaten Meir mellom togstasjonen og sentrum en populær handlegate.  Andre turistattraksjoner er Antwerpen Zoo, en av verdens eldste dyreparker, samt Ruihuis, et nettverk av underjordiske kanaler og et utall andre museer av høy kvalitet.  Det skal godt gjøres å ikke finne på noe å gjøre i Antwerpen.

Belgiske vafler hører med når man er i Belgia

Hvis man har fått nok av museer, kirker og shopping og bare vil nyte livet, så er Antwerpen et bra sted å befinne seg. Felles for alle belgiske byer er det store utvalget av belgisk sjokolade, belgiske vafler, pommes frites og belgisk øl.  Antwerpen er ikke noe unntak, og over hele byen finnes det mange restauranter og barer av alle slags typer.  I området rundt togstasjonen er det dessuten en rekke casinoer for de som er interessert i gambling og har tid til overs.  Dersom man blir lei av bylivet er det behagelig å ta seg en tur til den store og fredelige byparken.

Togstasjonen i Antwerpen er en attraksjon i seg selv

Antwerpen har en liten flyplass men det går ingen fly fra Norge.  Mest naturlig er det å fly til enten Brussel eller Amsterdam og så ta toget videre derfra.  Fra Schiphol tar det ca. to timer med tog (30 euro), mens fra Brussel Airport, rundt en times tid med bytte i Brussel Nord (ca. 10 euro).   SAS og Norwegian har ofte bra priser til både Amsterdam og Brussel, og Ryanair flyr til Charleroi fra Rygge, ca. to timer med tog fra Antwerpen.   I det man ankommer Antwerpen med tog vil man utvilsomt legge merke til at togstasjonen er et meget imponerende bygg og en attraksjon i seg selv.  Antwerpen er ikke større enn at man stort sett kan bevege seg rundt til fots, men trikkenettet er godt utbygd dersom man skal fra den ene siden av byen til den andre.

Hovedgaten i gamlebyen i Tunxi

Overnatting
Kinesiske overnattingssteder kommer i alle former og prisklasser. I de store byene som Beijing og Shanghai finnes både vestlige og kinesiske luksushoteller med skyhøye priser. Har man råd, så blir man neppe skuffet over standarden. Ved å senke kravene litt kan man imidlertid spare betydelige beløp men allikevel bo meget bra. Kinesiske 3-4 stjerners hoteller kan fåes for 3-400 kroner, kanskje enda billigere litt avhengig av by og beliggenhet. Disse har typisk store rom med to dobbeltsenger og alle fasiliteter. Enda billigere er kinesiske 2-stjerners hoteller, som regel rundt 200 kroner (igjen avhengig av by og beliggenhet). Også her kan man regne med veldig store rom med to dobbeltsenger, men gjerne litt dårligere standard og ofte nokså nedslitt. Hotell uten stjerner kan man gjerne få for under hundrelappen, men der kan det være lurt å be om å få se rommet først.

Typisk kinesisk tre-stjerners hotellrom

De kinesiske kjedene Hanting Inn og Motel 168 er gode alternativer i 3-stjerners klassen. Prisen er typisk 2-300 kroner, litt avhengig av rommet og hotellets beliggenhet. Særlig førstnevnte har jeg gode erfaringer med: Alltid rent og pent og med gratis wifi.

Litt på siden av de normale hotellene har man såkalte backpackerhostel, hvor klientellet først og fremst er vestlige backpackere. Disse liker at omgivelsene er som i hjemlandet, med vestlig mat og andre vestlige turister man kan drikke og henge sammen med. Mange vil intuitivt ha aversjon mot å bo på et slikt sted når man først er i Kina, men det kan faktisk ha sine fordeler. Folk på et stramt budsjett kan bo på sovesal for ned i 30 kroner natten, men mange av hostellene har også helt vanlige enkelt- og dobbeltrom av grei standard til rimelige priser (100-200 kroner). Og selv om man er omringet av vestlige backpackere på hostellet, så står man jo fritt til å velge om man vil ha noe med dem å gjøre.

Den største praktiske fordelen med backpackerhostellene er imidlertid at de ansatte i resepsjonen nesten alltid vil kunne snakke bra engelsk. Dermed kan de svare på spørsmål og gi praktiske råd og hjelp om reising og sightseeing etc. De fleste hostellene arrangerer også dagsturer til forskjellige attraksjoner. Disse er ofte billigere enn tilsvarende turer fra dyrere hoteller og med en guide som faktisk snakker engelsk.

Privat rom på kinesisk backpackerhostel

Det er sjelden nødvendig å forhåndsbestille hotell når man reiser rundt i Kina. Etter fem turer til Kina har jeg selv aldri opplevd å komme til et kinesisk hotell som har vært fullt. (NB! Dette gjelder antagelig ikke under kinesisk nyttår, mai-ferien og oktober-ferien). Dersom man vil bestille hotell på forhånd, lønner det seg å bruke kinesiske nettsteder (de har nettsider på engelsk). For det første har disse mye bedre utvalg av hoteller enn de vestlige hotellnettstedene, men den største fordelen er at man nesten alltid kan bestille rom uten å oppgi kredittkortnummer. Dermed risikerer man heller ikke å bli trukket penger for hele oppholdet (eller første natten) hvis man skulle endre planer eller bli forhindret fra å møte opp. Dette er dessuten veldig praktisk i forbindelse med de nye tåpelige visumreglene til Kina, hvor man må legge ved hotellbestillinger for samtlige netter i landet. Etter at man har fått visumet, vil det være trivielt å avbestille hotellet hvis man ikke ønsker å planlegge alt på forhånd.  Nettstedene sinohotel.com og travelchinaguide.com har jeg gode erfaringer med, men det finnes også mange andre.

For å si det pent så er normalt ikke engelsk-kunnskapene til de kinesiske hotellansatte spesielt imponerende. Hvis man har en forhåndsbestilling med en utskrift så er det bare å vise frem denne og så går resten som regel av seg selv. Uten forhåndsbestilling, så lær enten noen nyttige setninger og få dem skrevet ned med kinesiske tegn, f.eks. “Har dere et ledig rom?”, “Hvor mye koster det?”, “Kan jeg få se rommet først?”. Hvis du ikke har gjort dette på forhånd, så vent til de resepsjonsansatte klarer å grave frem en person som kanskje kan noen ord engelsk. Det ordner seg alltid. Alle skjønner jo hva du egentlig er ute etter når du kommer inn på et hotell.

Typisk rom på den kinesiske Hanting Inn hotellkjeden

De fleste kinesiske hoteller har en liste med rompriser hengende i resepsjonen. Ikke stol på denne listen, men spør om prisen for svært ofte får man en betydelig rabatt (uten å prute), gjerne opp til 50%. Kinesiske hoteller har dessuten et litt sært system med betaling av depositum ved innsjekking. Dette depositumet er typisk rundt 30% høyere enn prisen for hele oppholdet. Dersom man betaler med kredittkort så reserverer de beløpet på kortet ditt og annulerer dette når du sjekker ut, for deretter å trekke deg for den faktiske prisen. Dette virker kanskje litt skummelt, men jeg har aldri opplevd noen problemer med at hotellene har glemt å fjerne depositumet ved utsjekking. Ved kontant betaling får man en kvittering man bør ta vare på og vise ved utsjekking slik at man får refundert overskuddet.

Dersom man er mann og bor alene på 2-3 stjerners kinesiske hoteller vil man sågodt som alltid få telefon med tilbud om massasje i løpet av kvelden. Det er gode muligheter for “happy ending” og andre (dyre) ekstratjenester hvis man takker ja til tilbudet.

Det er nokså vanlig at frokost er inkludert i romprisen. Man får som regel frokostkuponger ved innsjekking som man må levere når man går for å spise. Dersom hotellet ikke er i luksusklassen vil det være en kinesisk frokost helt uten innslag av vestlig mat. Typisk vil man også ha noen kinesiske jenter som høylydt prøver å selge malerier mens man sitter og spiser. Frokosten er nesten bestandig i tidsrommet 0700-0900, så i Kina kan man ikke sove lenge om morgenen.

Hvis man ankommer et nytt sted i Kina uten å vite hvor man skal bo, så vil det alltid finnes en rekke hoteller i området rundt togstasjonen (bussterminalen er ofte i nærheten av togstasjonen.) Det vil dermed være mulig å gå rundt og sjekke ut forskjellige alternativer. Imidlertid kan det tenkes at området rundt togstasjonen ikke er spesielt sentralt, noe man bør ha sjekket på forhånd. Isåfall kan ma ta en taxi til et aktuelt hotell og hvis dette ikke faller i smak, vil det som regel finnes andre hoteller i nærheten.

Hvis man har planlagt å ta taxi til et spesielt hotell, så er det ekstremt viktig å ha adressen skrevet ned med kinesiske tegn. Ellers skjønner taxisjåføren garantert ingenting. I verste fall bør man ha telefonnummeret til hotellet skrevet ned slik at sjåføren kan ringe opp og finne ut hvor det ligger.

Strategi for å overleve harde kinesiske senger

La meg helt til slutt komme med et hjertesukk angående kinesiske hoteller. Selv om rommene kan se riktig delikate ut ved første øyekast, så har de nesten alltid et veldig stort problem: beinharde senger. Kineserne innbiller seg dessverre at det er godt for ryggen å ligge mest mulig ukomfortabelt, noe som reflekteres i sengehardheten i hele landet. Det er dessverre ikke så mye å gjøre med dette. Hvis man er alene og har fått et rom med to senger, så kan det hjelpe litt å ta alt sengetøyet (dyne etc) fra den ene sengen og bruke som underlag der man faktisk skal sove. Ofte finnes det noen ulltepper i skapet og disse kan også brukes som underlag hvis man ellers ikke har bruk for dem.

Kinesisk mat
De fleste kjenner kinesisk mat fra kinesiske restauranter utenfor Kina. Maten i selve Kina skiller seg imidlertid sterkt fra hva man får servert på en standard kinesisk restaurant i utlandet. På sitt verste er kinesisk mat tilnærmet uspiselig mens på sitt beste er den desidert best i verden.

Kinesisk pizza – et deilig måltid for ca. tre kroner

Den aller billigste maten får man på gaten. Hvis man kun spiser gatemat kan man spise seg mett for rundt 10 kroner dagen. Det er selvsagt enkle ting det er snakk om som kinesiske pannekaker, kinesisk pizza eller dumplings, men det kan være veldig godt allikevel. En fordel er at en selger som regel kun lager en eneste ting, så det er aldri noe problem å forklare hva man vil ha. I tillegg kan man på forhånd se nøyaktig hva som selges slik at man kan vurdere om det ser godt ut. Gateselgerne står ofte utenfor t-banestasjoner eller andre steder hvor det er stor gjennomstrømning av folk.

Typisk tilnærmet uspiselig kinesisk mat på en enkel restaurant 

Et steg over gatematen er små enkle kinesiske restauranter. Typisk koster et måltid rundt 10 kroner og de har nesten aldri engelske menyer, men av og til har de bilder av maten. Menyen er gjerne hengt opp på veggen, av og til med bilder. Min erfaring er at maten er svært variabel på disse stedene. Kjøttrettene vil som regel inneholde ca. 90% bein og 10% fett og være tilnærmet uspiselige. Vegetarretter, supper, dumplings og nuddelretter pleier imidlertid å være av grei kvalitet.

Kinesisk meny som er enkel å forstå

Videre oppover rangstigen har vi litt finere kinesiske restauranter. Disse er mye større og har gjerne fine dekorasjoner av lokalene. Menyene er tykke bøker og inneholder hundrevis av retter. Prisene varierer med ingrediensene men mange gode retter vil koste rundt 20-30 kroner. I de største byene finnes det også luksusrestauranter med svært høye priser. Jeg har ikke noen erfaring med disse men regner det som sannsynlig at maten er god.

Kinesisk meny som er litt vanskeligere å forstå

I tillegg til de normale restaurantene er “food courts” i kjøpesentere et godt alternativ. Her finnes det som regel et stort sitteareal omringet av en rekke “boder/smårestauranter” som man kan kjøpe mat fra. Food courtene har alltid svært mye godt å velge mellom og det er enkelt å bestille siden bodene entene har maten liggende fremme eller har plastmodeller av maten de lager. Disse stedene har normalt et praktisk system hvor man først kjøper et plastkort og laster inn penger på det, for deretter å bare scanne det de stedene man bestiller mat fra. Når man er ferdig kan man veksle inn kortet og få igjen det resterende beløpet.

I Kina gjør man lurt i å bestille mange forskjellige matretter

Kina har selvsagt nok av både vestlige og kinesiske fastfood-kjeder. En hver by med respekt for seg selv har minst en McDonald’s eller KFC. Her er det lett å bestille for disse har alltid en engelsk meny som de tar frem når de ser en vestlig person i køen. Prisen for en meny er rundt 20 kroner, altså ikke spesielt god valuta sammenlignet med mye annen kinesisk mat, men man vet ihvertfall hva man får.

Man kan fort enda opp med å spise altfor mye i Kina

Kineserne spiser som kjent med pinner. Ikke spesielt praktisk, men slik er det nå en gang. Mange restauranter har imidlertid kniv og gaffel som man kan få låne hvis man ikke har lyst til å spise med pinner. Dette gjelder imidlertid ikke alle steder, så hvis man regner med at pinnespising vil bli et problem, så anbefaler jeg å ta med egen kniv og gaffel fra Norge. Å beherske pinnene som en kineser krever mye trening, men det er egentlig ikke så vanskelig å finne sin egen teknikk slik at man ihvertfall får i seg maten. Hvis restaurantpersonalet ser at du sliter skikkelig med pinnene, så hender det at de uoppfordret kommer med kniv og gaffel til deg.

Hotpot vil jeg absolutt anbefale

Når en gruppe kinesere er ute og spiser, så bestiller de vanligvis flere retter og deler på disse. Hvis man spiser alene så kan man selvsagt også bestille flere retter, men hvis man overdriver kan det jo bli vanskelig å spise opp alt sammen. Kina er derfor et land hvor det passer best å spise flere sammen. Kinesiske restauranter er normalt utrolig effektive. De har gjerne en kokk pr. bord, og svært mange kelnere/servitriser så maten kommer veldig raskt. Etter å ha bestilt så leveres rettene etter hvert som de er ferdige, ikke alle på en gang slik som er vanlig i de fleste andre land.

Kineserne deler alltid på maten når man spiser flere sammen

Et tips til slutt: Når du skal betale, så be om en kvittering – “fa piao”. For å motvirke skattesvindel har kineserne nemlig innført standardiserte kvitteringer som inneholder et skrapefelt. Ved å skrape dette kan man vinne opp til 100 RMB (ca. 90 kroner) utbetalt på stedet. Vanligvis vinner man ingenting, men det er jo ingen grunn til å si nei takk til et gratis lodd. Alle restauranter skal i prinsippet gi en “fa piao”, men det kan være vanskelig å få på de aller billigste restaurantene (som antagelig driver skattesvindel i stor stil). Kina har forøvrig en herlig tipskultur – man skal nemlig ikke betale tips i det hele tatt. Ikke ødelegg dette ved å prøve å gi tips.

Shopping
Som man skulle forvente er det ekstremt gode shoppingmuligheter i Kina. Mange kinesere har mye penger og det merkes på mengden av overluksuriøse butikker og kjøpesentere. På disse stedene er det neppe mye penger å spare, men hvis man har interesse av luksusartikler så er utvalget meget bra. Disse butikkene er selvsagt vanligst i de største byene, hvor de mest pengesterke kineserne bor.

For mange er det mer interessant med “vanlige” butikker med faste priser. Det meste av klær i Norge er opprinnelig produsert i Kina, men i opprinnelseslandet kan man selvsagt få alt sammen mye billigere siden man slipper fordyrende mellomledd. Utvalget er dessuten langt bredere enn i Norge.

Turister synes ofte at det mest spennende er kinesiske markeder hvor det stort sett selges piratkopierte varer, spesielt klær. De mest kjente markedene er Silkemarkedet og Perlemarkedet i Beijing, men det finnes lignende over hele landet. Vær klar over at kvaliteten og holdbarheten til piratproduktene ofte er betydelig dårligere enn hos originalmerkene (men man får selvsagt også ting av helt grei kvalitet). I prinsippet er det ulovlig å importere slike piratvarer til Norge, men sjansen for å bli tatt er minimal. Kina har forresten forpliktet seg til internasjonalt til å slå ned på salget av piratprodukter i Kina. Dette kunne de ha gjort ved å stenge piratmarkedene og arrestere alle selgerne, men foreløpig har de tatt en mykere tilnærming ved kun å henge opp plakater som oppfordrer selgerne til å “være lovlydige” og “respektere intellektuelle eiendomsrettigheter”. (Nei, det er ikke en spøk – se bildet!)

Banner på Silkemarkedet i Beijing som absolutt ingen bryr seg om.

Å handle på disse markedene kan være morsomt første gang, men blir fort en lidelse hvis man har tenkt å kjøpe mye. Produktene har nemlig ikke faste priser og man blir dermed nødt til å forhandle med selgeren. Hvis man ikke vil betale overpris kan det derfor ta svært lang tid å gjøre unna et kjøp. Prosedyren er omtrent som følger: Typisk gir selgeren et prisforslag, men gir så øyeblikkelig rabatt “bare til deg”. Så forhandles det frem og tilbake en stund, mens selgeren vrir seg i smerte og fortvilelse over hvor lite du er villig til å betale. Når dere ikke kommer til enighet, må du prøve å forlate stedet slik at selgeren kan komme løpende etter deg med et bedre tilbud. Deretter gjentas hele prosedyren 3-4 ganger.

Et problem for utlendinger er at vi vanligvis ikke har peiling på hva som er “riktig” pris for en vare. Jeg vil anslå at man ikke bør betale særlig mer enn 10% av selgerens opprinnelige forslag, men dette er bare en tommelfingerregel. Etter at kjøpet er avtalt kan man som regel se på selgerens humør hvor god pris man har oppnådd. Dersom selgeren er glad og lykkelig og berømmer deg for å være en hard forhandler og “good businessman”, så har du sannsynligvis betalt altfor mye. Hvis selgeren er pottesur og ber deg dra til et betydelig varmere sted, har du sannsynligvis gjort en god handel.

Et godt tips for å spare tid: Dersom du kjenner en kineser, så få vedkommende med på shoppingrunden som din prisforhandler. Dette vil gi en ekstrem holdningsendring hos selgerne, som ikke lenger vil prøve seg med helt urealistiske priser. Sannsynligvis får du ikke varen mye billigere enn du ville kunne ha oppnådd selv, men du vil spare enormt mye tid på unødvendig og kjedelig pruting.

Tog
Kina har stort tognettverk så tog er det mest naturlige transportmidlet over lange distanser.  Tidligere var reisetiden lang og togstandarden lav, men dette har endret seg dramatisk i løpet av bare noen få år.  Allerede i dag har landet verdens største lyntognett og i løpet av noen få år skal nettverket bli enda større.  I dag tar det under fem timer mellom Beijng og Shanghai og i løpet av 2012 skal man kunne reise fra Beijng til Guangzhou (det er langt!) på under ti timer.

Inngangen til den forbudte by i Beijing

Aller først, hvorfor reise til Kina i det hele tatt?  Det finnes selvsagt mange grunner og det vil helt sikkert variere fra person til person hvilke attraksjoner og severdigheter som er mest interessante.  Men uansett hva slags interesser man har vil jeg tro at man kan finne minst en god grunn til å besøke Kina.   La meg her kort gi et par eksempler på ting som bør friste:

Verdens mest dynamiske land
Man kan vanskelig unngå å bli imponert over hvor langt Kina er kommet på svært kort tid. Utgangspunktet var nemlig ikke det aller beste.  Keiserdømmets fall i 1912 utløste en kaotisk periode, blant annet med langvarig borgerkrig (og på toppen av det hele kom andre verdenskrig med japansk okkupasjon).  Uheldigvis gikk Mao og kommunistpartiet seierende ut av borgerkrigen.  Kommunisme har aldri vært noen oppskrift på fremgang, men Kina var ekstra uheldige som hadde en gal psykopat til å implementere det kommunistiske systemet.  Dette resulterte i sultkatastrofer, galskap, vandalisme og generell elendighet slik at Kina var totalt kjørt i grøften ved slutten av 70-tallet.

Kommunistpartiet sitter som kjent fremdeles ved makten men har fullstendig vraket kommunismen og på mange områder er Kina blant verdens mest kapitalistiske land (staten styrer fremdeles en del “strategisk” viktige ting).  Resultatene har ikke latt vente på seg.  På bare noen få tiår har flere hundre millioner kinesere blitt løftet ut av fattigdom.  Fremgangen har kommet så raskt at mange i Vesten faktisk bekymrer seg for at “Kina kan ta over verden”.  I Kina bygger man for eksempel 1318 kilometer høyhastighetstog mellom Beijing og Shanghai på bare tre år og en 30 etasjers høyblokk på 15 dager. Et slikt land bør være verd et besøk.  

Kultur og historie
Som en av verdens eldste sivilisasjoner er Kina en kulturhistorisk gullgruve med en lang og spennende historie.  Gjennom store deler av historien har Kina ligget utviklingsmessig langt foran resten av verden.  I Kina oppfant man boktrykkerkunsten minst 6-700 år før Gutenberg, man brukte papirpenger lenge før noen andre, kompasset ble oppfunnet der, bare for å nevne noen få ting.  Det finnes derfor en lang rekke med kulturminner over hele Kina.  Dessverre fikk Mao ideen om at alt dette skulle ødelegges, men rødegardistene hans rakk heldigvis ikke over alt sammen, og mye av det ødelagte er senere rekonstruert.

Den kinesiske mur ved Shuiguan utenfor Beijing

Naturopplevelser
Kina er et enormt land (arealmessig omtrent på størrelse med USA) og har all slags fantastisk natur og varierte landskap.  Store deler av Kina er dekket av fjell og godt tilrettelagt for fjellturer.  De høyeste fjellene finnes selvsagt i Tibet, men mange av de mindre fjellkjedene er vel så interessante, særlig de hellige fjellene hvor man finner en spennende blanding av kultur og natur.  I tillegg kan man oppleve ørken, steppelandskap, store elver, innsjøer og Kina også har enkelte bra strender.

Huangshan – et av Kinas mest spektakulære fjell

Storbyer
Mange av verdens største byer ligger i Kina og det er først og fremst her at man kan være vitne til Kinas økonomiske mirakel.   Hovedstaden Beijing er utvilsomt den mest interessante byen fra en kulturhistorisk synsvinkel, men nesten samtlige byer er under konstant utvikling og det er utrolig å tenke på hvor fort de endrer seg på kort tid.  Kina har en rekke byer med flere innbyggere enn Norge som bare de færreste her i landet har hørt om.

Shanghai skyline – bydelen Pudong

Kinesisk mat
De fleste har sikkert kjennskap til kinesisk mat fra restauranter i Norge, men kinesisk mat i Kina er noe helt annet.  Det er store regionale forskjeller i den kinesiske matkulturen, og selv om den absolutt kan være av variabel kvalitet så er den beste kinesiske maten nesten verd turen alene.

Kinesisk mat

Shopping
Vi er etter hvert blitt vant til at svært mange varer i norske butikker er produsert i Kina.  (Det er blant annet den store eksporten av kinesiske varer som gjør at enkelte engster seg for at “Kina skal ta over verden”.)  Imidlertid skal det ikke så mye fantasi til å tenke seg at det er betydelig billigere å faktisk kjøpe varene i opprinnelseslandet.  I tillegg har kinesiske butikker et enormt utvalg av produkter som aldri kommer til Norge og på mange av markedene kan man kjøpe piratvarer (av variabel kvalitet) til en svært billig penge.

Nanjing Lu – Shanghais viktigste handlegate

Ulemper med Kina
Det finnes altså mange gode argumenter for å besøke Kina.  For balansens skyld tar jeg også med et par ting som de færreste vil sette pris på.  Folk flest bor i Kina og man merker godt at det finnes 1.3 milliarder innbyggere der.  Når man oppholder seg i den østlige delen av Kina vil man antagelig bli lei av at det er folk “overalt” hele tiden.  Mange av turistattraksjonene er oversvømt av kinesiske turister, gjerne i en turgruppe med en leder som kontinuerlig snakker med høyt volum  i en megafon.  Kineserne har ikke noe særlig sansen for stillhet, og de virker å være lykkeligst når de kan sitte i et støyfullt lokale og hyle og skrike til hverandre.  Forvent derfor ikke å finne fred og ro på steder hvor du normalt finner det i Norge.

Som nevnt er ikke Kina det aller enkleste landet å reise rundt i på egen hånd.  Det største problemet er språkbarrieren.  Kineserne er elendige i engelsk og de kinesiske tegnene gjør det vanskelig å lese skilt og annen informasjon.  Desto lengre fra storbyene man kommer, desto lavere vil dessuten “kulturnivået” på innbyggerne være.  På landsbygda kan man fort bli ganske sjokkert over hva kineserne synes er helt normal oppførsel.  Mindre kultiverte kinesere har blant annet en spesiell spytteteknikk og et noe annerledes forhold til hygiene enn hva man er vant med fra Norge.  Tidligere var det slik i hele landet, men praksisen er nærmest utryddet i Beijing og Shanghai, så også her gjør kineserne fremskritt.

“At the center website,  you can taste the farmer customs…”  - Kineserne sliter fremdeles litt med å få engelsken til å sitte helt.

Det styrende kinesiske kommunistpartiet gjør mye bra men er dessverre både autoritære og paranoide.  Særlig har de angst for at internett skal brukes til å organisere opprør mot regimet, noe som har ført til omfattende sensur og betydelige restriksjoner på bruk av nettet.  (Norge, EU og andre vestlige land  beveger seg dessverre i samme retning.  Blant annet har man her i landet vedtatt å innføre det idiotiske Datalagringsdirektivet for å kunne drive overvåkning av nettbruken).  Flere kjente vestlige nettsteder (blant annet Facebook) er blokkerte slik at man ikke kommer inn på dem i Kina uten å gå via en proxy server eller bruke et VPN.  I tillegg må man vise kinesisk ID-kort for å bruke nettet på en internett-cafe, slik at utlendinger i praksis er ekskludert (desto lengre bort fra Beijing man kommer desto mindre strengt praktiseres imidlertid dette).  Åpne trådløse nettverk er regjeringen heller ikke spesielt glade i, så dette er tungvint å finne i Beijing, som regel kreves det en eller annen form for registrering først.

Selv om Kina stadig mottar flere utenlandske turister er det langt mellom vestlige ansikter på gatene, også i Beijing og Shanghai.  Kineserne synes utlendinger ser ganske rare ut og mange ser ikke noe uhøflig ved å stille seg rundt dem og stirre på dem.  Regn med å få mange forespørsler om å få lov til å ta bilde sammen med deg.  Dette er litt morsomt i begynnelsen, men kan bli irriterende etter hvert.  Hvis du skulle være av afrikansk opprinnelse, så tror jeg at dette vil vekke så mye oppmerksomhet at det vil bli nesten uutholdelig å reise rundt i Kina.

“Please, can I take picture of you?”

Prisnivå
Kina er generelt et billig land å feriere i selv om enkelte turistattraksjoner har blitt ganske dyre etter hvert.  Hvis man går inn for å leve billigst mulig og ikke besøker noen severdigheter kan man skaffe seg mat og overnatting for en femtilapp om dagen.  For 3-400 kroner dagen kan man ha et bra hotellrom, spise mye god mat og fremdeles ha råd til å oppleve noe.  Det er selvsagt også mulig å betale mye mer dersom man vil ha skikkelig luksus.

Beste tidspunkt å reise
Kina er så stort at klimaet varierer betydelig mellom de forskjellige landsdelene slik at det ikke er noe spesielt tidspunkt som passer best for å besøke landet.  Det kan imidlertid være lurt å unngå de store kinesiske feriene: Kinesisk nyttår (varierende tidspunkt men rundt begynnelsen av februar), maiferien (første uken i mai) og oktoberferien (første uken i oktober).  Da er det mye vanskeligere å reise rundt fordi resten av Kina også er på farten.

Dersom man skal til Beijing og Nord-Kina så vil vinteren være ganske så kald.  I april blir temperaturene ofte behagelige og i mai har man det ganske varmt, 20-30 grader.  Sommermånedene er fryktelig varme med temperaturer opp mot 40 grader og anbefales ikke.  I september begynner det å bli bedre og oktober er nesten perfekt, med temperaturer litt i overkant av 20 grader og stort sett pent vær.

Reiserute
Siden Kina er et så stort land er det enormt mange muligheter.  La meg som inspirasjon komme med et forslag til en reiserute som starter og slutter i Beijing og får med seg et ganske variert utvalg av attraksjoner.  Det finnes selvsagt et utall alternative reiseruter samt mulige modifikasjoner av den foreslåtte.

Det hengende klosteret utenfor Datong

Etter å ha besøkt Beijing, noe som man fint kan bruke en ukes tid på, for der er det mye å se,  kan man ta toget eller bussen vestover (5-6 timer) til Datong for å se de buddhistiske Yungang grottene og det hengende klosteret.  Fortsett med buss (ca. 4 timer) opp i det hellige fjellet Wutai Shan.  Her ligger det buddhistiske templer og klostere i haugevis, noen oppe i fjellsidene mens andre er i sentrum av landsbyen Taihuai.  Enten man er interessert i buddhisme eller vakker natur så finner man det her.  Videre kan man ta buss (ca. 4 timer) til Pingyao, en av de få kinesiske byer med en godt bevart gamleby.  Selv om den er blitt ganske kommersialisert etter hvert, så gir den et inntrykk av hvordan kinesiske byer så ut for lenge siden.

Regnværsdag i Pingyao

Fra Pingyao kan man ta tog (8-10 timer) til storbyen Xian, særlig for å besøke Kinas nest største attraksjon, Terrakottahæren, som vokter graven til den første keiseren.  Deretter kan man hoppe på et av lyntogene østover.  Allerede etter en halv time kan man stige av ved Hua Shan, et av mange spektakulære fjell i Kina, men også kjent som det aller farligste pga. de bratte og smale stiene. Høyhastighetstoget bruker deretter 2 ½ time videre til Zhengzhou, en storby som er et godt utgangspunkt for mange av severdighetene i Henan-provinsen.  Herfra kan man blant annet reise på dagsturer til den gamle hovedstaden Kaifeng, Guleelva Nasjonalpark, de buddhistiske Longmen-grottene, Shaolin-tempelet (kjent for kung-fu) og gå fjelltur på Song Shan.

Terrakottahæren i Xian vokter graven til Kinas første keiser

Fra Zhengzhou er det bare 5 ½ time med direktetog nordover til Beijing.  Men dersom man ikke har fått nok kan man enkelt utvide turen ytterligere.  Ta toget 5 timer østover til Nanjing, en av Kinas triveligere storbyer.  Herfra er det også bare en time med lyntog til videre til Shanghai.  Fra Nanjing kan man ta det nye lyntoget til Beijing (kun fire timer), eller man kan stoppe underveis for å gå tur på Tai Shan, Kinas helligste fjell, og besøke Qufu, fødebyen til filosofen Konfusius.

På vei opp mot toppen av Tai Shan – Kinas helligste fjell

Forberedelser før reisen
Forberedelsene til en Kinatur skiller seg ikke så mye fra normale ferieforberedelser, men et par ting er ekstra viktige i Kina.

Hvis man har ambisjoner om å reise rundt på egen hånd i Kina, bør man skaffe seg en oppdatert guidebok.  I Kina er dette mye viktigere enn i noe annet land.  De fleste steder spiller det ingen rolle om guideboken er ti år gammel, mens en slik bok vil derimot være tilnærmet ubrukelig i Kina. Grunnen er selvsagt, som jeg allerede har nevnt, at Kina endrer seg enormt fort.  I 2006 hadde for eksempel Beijing bare 3 t-bane linjer.  Nå har de 15 linjer, med enda flere under konstruksjon, og disse dekker store deler av byen som tidligere var tungvint å besøke uten å bruke taxi.  En bortgjemt attraksjon på landsbygda, som tidligere var nesten ubesøkt fordi det krevde en 15 timers busstur på en elendig vei, kan nå være stappfull av kinesiske turgrupper og med helt ny motorvei helt frem.  Den nedslitte togstasjonen er muligens erstattet av en flunkende ny stasjon på et helt annet sted i byen.  I Kina er det som regel ikke så lett å bare spørre noen hvis man er usikker på noe, så derfor gjelder det å være best mulig forberedt.  Lonely Planet og Rough Guide er de beste bøkene på praktisk informasjon.

Dersom man er interessert i å forstå kinesisk kultur og historie, så lønner det seg lese seg litt opp på dette før man ankommer Kina.  Dette vil sannsynligvis gjøre mange av attraksjonene mye mer interessante.  For en glimrende og lettlest innføring i Kinas kultur historie vil jeg anbefale “Midtens Rike” av Torbjørn Færøvik og “Kina – en reise på livets elv” av samme forfatter.  Disse er rett og slett utrolig bra skrevet.  En annen svært lesverdig bok er selvbiografien “Ville svaner” av Jung Chang, som tar for seg livet til tre generasjoner kinesiske kvinner.

Ideelt sett bør man også lære seg kinesisk på forhånd.  Det vil definitivt gjøre oppholdet enklere.  I praksis er imidlertid dette altfor vanskelig og krever mye lengre studier enn de fleste gidder å bruke før en ferietur.  Jeg vil imidlertid anbefale å lære seg hvordan man uttaler kinesiske ord skrevet med det latinske alfabetet.  Uttalen av en del bokstaver og stavelser er nemlig ikke alltid helt intuitiv, men dette kan enkelt læres på en times tid og potensielt være meget nyttig.

Visum
Alle nordmenn trenger visum til Kina, men dette er heldigvis normalt en formalitet å ordne.  Turistvisum (30 dager) for nordmenn koster 500 kroner (4 dagers ventetid), dyrere hvis man vil ha det hurtigere.  Søknadsskjemaet kan lastes ned fra nettstedet til den kinesiske ambassaden.

For å få visum må man levere den utfylte søknaden og passet sitt på konsulatavdelingen til Kinas ambassade.  Denne ligger på Vindern i Oslo i et lokale som minner om et postkontor, men er altfor lite i forhold til pågangen, slik at køen for å levere/hente visum gjerne står ut av kontoret og langt ned trappen.  Tidligere gikk det an å sende visumsøknaden i posten, men for å spare de ansatte for den betydelige belastningen å legge passet i en konvolutt og returnere til søker, så er ikke dette mulig lenger.  Dersom man bor langt borte fra Oslo og ikke har ønske om en Oslotur (eller to), er derfor eneste mulighet å enten søke om visum gjennom et reisebyrå el.l. eller få noen kjente i Oslo til å levere og hente søknaden og passet for seg.  

Selve visumsøknaden er heldigvis helt kurant.  Kina har ingen krav til dokumentasjon av flybillett eller bestilt overnatting.  Riktignok må man på søknaden fylle ut en adresse i Kina, men dette kontrolleres ikke, så man kan oppgi et vilkårlig hotell dersom man ikke ønsker å planlegge alt i detalj før avreise.

Oppdatering 14. februar 2012:  Ikke før hadde jeg skrevet at det var en formalitet å få visum til Kina, så endrer de reglene slik at det plutselig ikke er helt trivielt lenger.  I følge de nye (idiotiske) reglene må man nå levere en reiseoversikt som inneholder informasjon om hvilke steder man skal besøke og hvilke aktiviteter man skal bedrive.  I tillegg må man vise frem en tur-retur flybillett og hotellbestillinger.  Dette gjør det tilsynelatende vanskelig å reise rundt i Kina uten å ha planlagt alt på forhånd.  Heldigvis er det lett å omgå disse reglene i praksis.  Det holder å lage en vilkårlig reiseplan og bestille et par hotellrom, for deretter å avbestille disse når man har fått visumet.

Hva kan årsaken være til at Kina innfører så skrullete og meningsløse regler? Umiddelbart kan man tenke seg at kineserne ønsker å unngå at folk skal reise rundt på egen hånd og avdekke kritikkverdige forhold.  Men, jeg tviler på at dette er årsaken.  Vanlige turister oppdager neppe noe som ikke allerede er velkjent og godt dokumentert.  Min teori er at dette innføres for at vestlige turister til Kina skal behandles noenlunde likt som kinesiske turister til Vesten.  En kineser som ønsker å feriere i Norge må nemlig forholde seg til et voldsomt byråkrati for å få visum.  Dette inkluderer personlig oppmøte med intervju, dokumentasjon av inntekt og tilknytning til hjemlandet.  Håpløse greier, altså.  Kineserne ønsker kanskje at vi skal få smake vår egen medisin?  La oss være glade for at de nye reglene for visum til Kina er enkle å omgå selv om det nå kreves litt mer arbeid enn før.

Komme seg til Kina
De fleste turister ankommer Kina med fly, vanligvis til Beijing eller Shanghai.  Heldigvis er det vanligvis relativt billig å fly til Kina. Normalt bør det ikke være nødvendig å betale mer enn 6000 kroner, nesten uansett når man vil reise.  Med litt flaks og god timing kan man faktisk fly tur/retur for litt i overkant av 3000 kroner.  For å finne de billigste flybillettene bør man leke seg litt med søkemotorer som Finn, Kayak og Momondo.  Disse søker i databasene til de fleste flyselskaper og nettreisebyråer og presenterer resultatene på en oversiktlig måte.  Prøv litt med forskjellige datoer og se hva som dukker opp.

Aeroflot pleier å være svært konkurransedyktige på flybilletter til Beijing og Shangai og vil ofte være det billigste selskapet.  I enkelte tilfeller kan imidlertid andre flyselskap ha spesielle kampanjer og slå Aeroflot på pris.  Til tross for sitt noe frynsete rykte er Aeroflot helt greie å fly med, selv om de ikke vinner noen pris for underholdningen på flyet.  Flyruten via Moskva er også blant de korteste, men dersom man kommer fra Oslo må man som regel vente 5-6 timer på den fryktelig kjedelige flyplassen i Moskva på det korresponderende flyet.  Hvis kort reisetid er det viktigste, bør man velge Finnair.  Selv med flybytte i Helsinki tar hele reisen bare ca. 11 timer. De har dessuten nye fly med moderne underholdningssystem.  

I neste del av artikkelserien skal jeg se nærmere på reisetips som kan være nyttige når man har ankommet Kina.

Malbork slott sett fra motsatt side av elven Nogat

Historien begynner egentlig under det tredje korstoget med opprettelsen av en tysk hospitalsorden i byen Akko (nord i nåværende Israel). Snart ble imidlertid ordenen omgjort til en en militær orden, den tyske ridderorden, etter modell av den mer kjente tempelridderordenen. De tyske ridderne skulle snart bli svært mektige og etter korstogene ekspanderte de voldsomt i Europa, blant annet ved å tilby sine tjenester til konger som ønsket å ta knekken på eventuelle hedninger i området sitt.

Slottet sett fra en annen vinkel 

På slutten av 1200-tallet ble ridderne invitert til Preussen (i dagens Polen). Etter en stund med kriging hadde de skaffet seg kontroll over et område som omfattet deler av dagens Polen, Russland (Kaliningrad), Estland, Latvia og Litauen. Der opprettet de en geistlig stat, kjent som de tyske riddernes ordensstat. Ridderne grunnla flere byer og bygget en rekke borger og slott for å konsolidere sin makt. I dag er slottet i Malbork (den gang kalt Marienburg) de mest kjente og dette fungerte da også som hovedsete for ridderne. Det finnes masse andre spor etter ridderne i denne delen av Polen, særlig kjent er byen Toruń.

Slottet ser finest ut utenfra

Men snart skulle det gå nedover igjen med de tyske ridderne og utover 1400-tallet måtte de gi tapt for det polske kongedømmet. I perioden 1457-1772 ble slottet i Malbork derfor brukt som residens for den polske kongen, unntatt for en kort stund hvor byen og slottet var under svensk(!) okkupasjon. Deretter har slottet blitt skadet og fikset på et par ganger (særlig store skader under andre verdenskrig), men er nå i god stand. Norge har faktisk bidratt med penger til oppussingen av et par av rommene.

Stormesterens sal inne i slottet (Foto av Mewes / Wikimedia Commons)

For historisk interesserte er det altså mange grunner til å besøke slottet i Malbork. Slottet ligger ved elven av Nogat, en sideelv til Wisła og ser spesielt imponerende ut fra motsatt elvebredde.  Faktisk er det utenfra at viser seg fra sin beste side, for inne i borggården får man ikke noe inntrykk av størrelsen på slottet. Det er mulig å gå rundt på egenhånd inne i slottet og man har adgang til en stor del av rommene. En del av rommene er fint dekorert, spesielt i stormesterens palass, men dessverre er de som regel helt tomme så man får ikke helt den store “middelalderstemningen” av å gå rundt her.

Statuer av stormestere i den tyske ridderordenen

I høysesongen koster det 39 PLZ (ca. 70 NOK) for inngangsbilletten til slottet, inkludert en audioguide. For en litt høyere pris kan man få guidet omvisning. I tillegg koster det 8 PLZ for adgang til tårnet. Slottet er åpent hele året. I slutten av juli har man en middelalderfestival hvor man blant annet rekonstruerer slaget fra 1457 hvor polakkene beseiret de tyske ridderne og tok over slottet.

Fra denne småskalamodellen ser man at Malbork slott er ganske stort

Det er mest naturlig å besøke Malbork på en dagstur fra Gdańsk, noe som er svært enkelt. Togene har relativt hyppige avganger med reisetid på rundt en time. Derimot er reisetiden fra hovedstaden Warszawa på 5-7 timer så en dagstur derfra er utelukket. Imidlertid finnes det en rekke hoteller i Malbork hvor man kan overnatte. Togstasjonen i Malbork ligger litt i utkanten av byen, med ca 15-20 minutter å spasere til slottet. Sjekk nettstedet til Deutsche Bahn for oversikt over togtider i Polen.

Og enda et bilde fra motsatt side av elven Nogat

For å komme til Gdansk fra Norge har man et glimrende utvalg av ruter med billigfly. Ryanair flyr fra Rygge, Wizzair fra Torp og Norwegian fra Gardermoen til Gdansk, så det skulle være meget gode muligheter for å få en billig flybillett. For sikkerhets skyld kan man også sjekke de tradisjonelle flyselskapene med Finn, Kayak, Momondo eller lignende.